Sitatet tilhører komiker George Burns. Det har runget som et ekko i hodet mitt siden jeg leste det som 18-åring. Hva er det som gjør at enkelte oppfatter seg selv som eksperter innenfor felt som de åpenbart har svært begrenset kunnskap om? Hvorfor er det alltid amatørene som skråsikkert diskuterer i nettavisenes kommentarfelt, mens de som er utdannet i emnet sjelden melder seg på banen? Hvorfor tar pretensiøse popstjerner frem malerpenslene, og innbiller seg at veien er kort til en kredibel kunstkarriere?
Det hele dreier seg om en snål kognitiv svikt, som kalles Dunning-Kruger-effekten. De amerikanske psykologene David Dunning og Justin Kruger fra Cornell-universitetet har konkludert følgende: Desto mindre vi kan, jo høyere roper vi – og jo mindre kompetente vi er til å utføre en oppgave, desto mindre er sjansene for at vi oppdager at vi er udugelige til å utføre nettopp den oppgaven.
Det kan forklare hvorfor tonedøve rosabloggere innbiller seg at veien er kort til en internasjonal popkarriere. Eller at vi, et kort øyeblikk i lørdagskokkeleringen, plutselig kan tenke at «Hellstrøm hadde blitt imponert av denne biffen». Hvorfor styrer sjefen din firmaet mot konkursens rand, hellig overbevist om at han er en særs dyktig leder? Ifølge Dunning-Kruger er det et komisk paradoks i hjernen: man må være kompetent for å skjønne at man er inkompetent.
Det forklarer hvorfor mennesker, hvis eneste begavelse i livet er å stå på ett ben og si kykeliky, selvsikkert kan stille opp og tro at de skal vinne «Norske talenter». Eller at «Paradise Hotel»-deltakere oppriktig hevder å være langt smartere og mer velutviklede enn de fleste andre. Dunning-Kruger-effekten kan få oss til å forstå hvorfor folk uten skuespillererfaring reiser til Hollywood og tror at de skal spille i storfilmer som «Saving Private Ryan», når de i realiteten ender opp i pornofilmer som «Shaving Ryan's Privates». Eller at kvinnelige frilansskuespillere tror de kan delta i vaksinedebatten på samme nivå som leger, fordi de har vært ekstremt mye på Google.
Slik kom forskerne frem til Dunning-Kruger-effekten: Psykologene ba en testgruppe besvare en rekke oppgaver innen humor, logikk og grammatikk. De sammenlignet så hvor bra deltakerne trodde de hadde gjort det med hvor bra de faktisk gjorde det. Det oppsiktsvekkende var at de som presterte dårligst, hadde like høy selvtillit som de som skåret best på testen. Selv da de fikk se fasiten var de skråsikre på at de var på nivå med toppkandidatene. Deres selvtillit innenfor områder de absolutt ikke behersket, var slående.
Ikke misforstå. Høy selvtillit er bra og ofte nødvendig for å oppnå viktige mål. Man vil jo ikke bli som mannen Woody Allen forteller om, han som hadde så lavt selvbilde at, i det han druknet, var det livet til en annen fyr som passerte revy. Men vi har en snodig tendens til å overvurdere hvilket nivå vi selv er på. De fleste bilister mener at de kjører bedre i trafikken enn alle andre, og den mest langdryge taleren i familieselskapet oppfatter gjerne seg selv som ekstremt talefør. Den dyktigste sjakkspilleren i guttegjengen kan høste så mye skryt fra sine amatørmotstandere at han plutselig kan føle at veien er kort til å konkurrere mot Magnus Carlsen. Selv forsto jeg betydningen av Dunning-Kruger-effekten da jeg, på muntlig matematikkeksamen, prøvde å forklare sensor hva en logaritme er.
Den manglende selvinnsikten skaper mye trøbbel i hverdagen. Som med den inkompetente håndverkeren jeg fant i en snål avkrok på internett. Jeg hyret ham til å pusse opp badet mitt, og han snakket selvsikkert om det forestående arbeidet som om han var en mester i faget. Gradvis viste det seg at han gjorde alle feil i boka. Det dryppet fra rørene og vannet i dusjen vekslet konsekvent mellom glovarmt og kaldt. Likevel mistet håndverkeren ikke selvtilliten. Som offer for Dunning-Kruger-effekten var han hellig overbevist om at han var Guds gave til håndverkeryrket.
Florence Foster Jenkins (1868-1944) var skråsikker på at hun var en stor operasangerinne, til tross for at hun sang surt, manglet rytmesans og ikke var i stand til å holde en tone. Den amerikanske forgjengeren til vår egen Olga Marie Mikalsen, steg selvsikkert frem på scenen og sang skjærende falskt av full hals. Foster Jenkins hørte ikke det alle andre hørte, og ble et kultfenomen for ironiske musikk-kjennere. Historien har likevel en lykkelig slutt, hun endte med å synge for et utsolgt, om enn lattermildt, Carnegie Hall i New York.
Dunning-Kruger-effekten fører til at vi later som vi kan noe vi ikke kan. Når arbeidsplassen skal delta i maraton, stiller vi optimistisk opp selv om vi ikke har trent på mange år. Etter fem minutter er vi utslitt, og løper blodskutt i mål til jumboplassering. Det hele var litt røffere enn vi så for oss.
En rekke trendeksperter legger stolthet i å være først ute, og vite hva som er den neste store trenden. Da den amerikanske talkshowprogramlederen Jimmy Kimmel besøkte musikkfestivalen South By Southwest i Austin, Texas, intervjuet han hipstere og ramset opp en rekke fiktive bandnavn: «Snakkisen på festivalen er Contact Dermitis. Er du enig i at de har det som trengs for å bli det neste store bandet?» «Ja, definitivt» sa en av hipsterne skråsikkert. «Hva med Tonya & the Hardings?» spurte han en krampehipp festivaldeltaker, som spontant fabrikkerte et utsagn det nærmest virket som hun trodde på selv. «Ja, alle vennene mine elsker dem, og de liker vanligvis ikke rene jenteband». Enkelte er altså mindre redde for å lyve på TV enn for å fremstå som uhippe.
Hva kan vi lære av Dunning-Kruger-effekten? Psykologene konkluderer med at det er de som kan minst som er mest sikre på hvor geniale de er. De dyktigste menneskene tviler som regel på sitt eget talent, men overvurderer samtidig andres evne til å gjøre ting på samme nivå som dem. Det er muligens derfor en rekke norske danseband tror de er Guds gave til musikkverdenen, mens David Bowie tilstår at han ofte sliter med dårlig selvtillit? Det man kanskje kan gjøre for å unngå å bli en selvsikker idiot, er å tatovere de evigaktuelle ordene til Sokrates på kroppen: «Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet».