For tredje år på rad besøker vi et hjem som i anledning Trondheim Kammermusikkfestival skal bli omgjort til konsertlokale for en kveld. Nå er ikke akkurat dette hjemmet uvant med å ha fullt hus. I Bergsligata 13 bor 20 store og små i et bokollektiv som er så velfungerende at det faktisk kan skryte av å være det lengstlevende av sitt slag i Norge.
På visitas hjemme hos biskopen
Camilla Rusten står og hakker løk når vi ringer på den knallrøde døra til den røde bygården i Ila. Den som ble kjøpt av en gjeng venstreorienterte idealister i 1972 og som har vært et kollektiv siden. Det er forresten ikke helt riktig å si at den ble kjøpt av en gjeng, for det var én mann som la inn kapitalen. Han var den eneste med fast jobb, så det var han som fikk lån i banken. Kjøpesummen skal visstnok ha vært under 200 000. For hele bygården, altså. Camilla ler over løken.
Hun tror nok det kan være flere som kunne tenke seg å bo slik som de gjør her, men hvem har kapital nok i 2016 til å kjøpe et boligkompleks som bygges om til et bokollektiv der folk eier sine egne leiligheter, men der prisene ikke er markedsstyrt? Ingen andre enn proffe utbyggere. Og det er i grunnen synd, for det ligger en hel del gode kvaliteter i denne måten å bo på. Vi skal komme tilbake til det. Må bare bli ferdig med suppa først.
Felles middag
Camilla lager mat til alle i kollektivet denne dagen. Så blir det nesten tre uker til neste gang hun står ved grytene på det store kjøkkenet. Fellesmiddagen er det faste møtepunktet. Alle er i utgangspunktet påmeldt og må aktivt melde seg av dersom de ikke har tenkt å benke seg ved langbordet klokka 17.30. Matlaging og oppvask går på rundgang på det store kjøkkenet i første etasje.
- Det er bare middagene som spises i storstua. Dette måltidet binder oss sammen. For øvrig er det faktisk mye privatliv, sier Camilla. I andre og tredje er det til sammen sju småkjøkken som hver har mellom to og fire brukere.
Camilla har bodd her i ti år. Alternativet ville ha vært å bo alene.
- Det er så mye hyggeligere å bo sammen med noen! Å ha noen å spise sammen med og noen å lage mat til. Det siste året jeg bodde alene levde jeg på frossenpizza og fiskegrateng. Det var triste greier.
Frikoblet fra boligmarkedet
Odd Jostein Haugen har vært en del av kollektivet i to år og flyttet inn fordi hans kjære bor her. Paret har tre rom pluss kjøkken og bad som bare brukes av dem. Stor grad av privatliv, altså, selv om de kan møte på en krabbende baby eller naboens katt på kjøkkenet.
Ingeborg Stensrud kom med flyttelasset sitt for tre uker siden, bor på en av de to hyblene borettslaget leier ut og deler kjøkken og bad med flere andre.
Vi møter ulike folk, ser ulike boenheter og hører ulike begrunnelser for at de velger å bo i et kollektiv.
Ingeborg, for eksempel, så mørkt på å bli boende mutters alene etter at barna flyttet hjemmefra og var samtidig på utkikk etter en mulighet til å spare litt penger. En venninne tipset henne om Bergsligata 13, og hun sendte en søknad. For det er slik det foregår. Fellesskapet velger beboere de tror kan passe inn og bidra positivt i kollektivet. Prisene justeres etter konsumprisindeksen, her er det ingen budrunde som skal vinnes når enheter skal selges eller leies ut.
- Vi lever normalt, men relativt nøkternt. Det frigjør ressurser som kan brukes på å realisere andre typer drømmer, sier Camilla og nevner hytte, feriehus, motorsykkel og kolonihage som eksempler på hva frigjort kapital har havnet i.
Og da er vi tilbake til temaet fordeler med å bo i kollektiv. Stordriftsfordeler ved innkjøp og lave boutgifter skaper romslighet i økonomien, som igjen gir flere valgmuligheter for hvordan livet skal leves.
Tar hensyn
Miljømessig setter de 20 beboerne i Bergsligata atskillig svakere avtrykk etter seg enn folk som bor i hver sin adskilte boenhet. For mange er dette en motivasjon for å velge denne livsstilen. Og så er det den sosiale siden. Det å ha forskjellige folk rundt seg, få ulike impulser, treffe noen i gangen. Spise skikkelig middag. Sammen med andre.
- Det er ikke for alle å leve slik. Vi bor tett, og det er litt arbeid. Du må ta hensyn til fellesskapet og akseptere at dets behov av og til går foran dine egne. Det er jo som i en vanlig familie, det, men i individualismens tid er vi kanskje mindre innstilt på å ta så mye hensyn til såkalt fremmede, sier Camilla.
Etter ti år har hun både opplevd perioder der fellesskapet bare er et pluss og perioder der hun har hatt mer behov for privatliv. Begge deler er greit i Bergsligata 13. På de private rommene, som hver beboer eier selv, og pusser opp og innreder etter egen smak, er privatlivet som i et vanlig hjem. Der kan du også rote, rydde eller vaske så mye du vil. Men når du går på kjøkkenet eller badet, må du vise hensyn og rydde etter deg.
Å ha klare regler og konsekvenser ved regelbrudd er en av nøklene til å lykkes med å drive et bokollektiv over lang tid, tror Camilla. Tar du ikke trappevasken til oppsatt tid, må du tåle å få tildelt en «straffevask». En annen viktig ting er å passe på at reglene endres i takt med samfunnet for øvrig, slik at de ikke oppfattes som urimelige. Én regel er at sosiale arrangementer må være åpne for alle med mindre det er søkt husrådet om å låne fellesrom til lukket selskap. Onsdag etterlever de denne regelen til fulle, når storstua åpnes for kammerkonsert.