Mange barn og unge opplever ikke barnevernsinstitusjonene som et hjem. Vi bor på arbeidsplassen til de voksne, sier ungdommene.
Noen barn og unge opplever å bo i barnevernsinstitusjoner i kortere eller lengre perioder i oppveksten. Det er ulike hjemler i barnevernloven for plasseringer utenfor hjemmet, ulike bakgrunnshistorier, situasjoner og grunnlag som vurderes og konkluderes ut ifra. Når barnevernet mener at plassering i institusjon er riktig tiltak så betyr dette imidlertid – og dette er felles for alle de barna og ungdommene det gjelder, at de tenker at deres situasjon på én eller annen måte skal bli bedre. De skal for en periode flytte til – og bo i et hjem som skal bringe med seg positive endringer; trygghet, trivsel og øket livskvalitet. Noen barn og unge kan nok oppleve botiden og oppholdet slik; andre ikke.
LES OGSÅ: Hvem bør kontrollere barnevernet?
I denne kronikken ønsker jeg å rette oppmerksomheten nettopp mot barnevernsinstitusjonene forstått som hjem. Mange institusjoner titulerer seg også som ungdomshjem, og i utgangspunktet bør de jo kunne defineres som midlertidige hjem for de barna og ungdommene det her gjelder. Et dilemma og en utfordring i denne sammenheng er det imidlertid at barnevernsinstitusjonene representerer ulike størrelser for aktørene som omgås og samhandler innenfor disse. For noen fremstår de som et midlertidig hjem, eller et sted å oppholde seg og bo. For andre representerer de kanskje først og fremst en arbeidsplass. Dette kan selvsagt få betydning for handlinger og samspill i det daglige, i miljøet.
En rekke forhold bidrar til å definere barnevernsinstitusjonene som noe utenom «vanlige hjem». Fremfor alt baserer jeg denne innsikten på de forskningsstudier jeg har gjennomført som omhandler barn og unges hverdag i barnevernsinstitusjoner, hvor jeg har anvendt både intervju og feltarbeid som metodiske tilnærminger. Hva er det snakk om? Jo, det handler blant annet om:
Les også kronikken: Vi bør stille opp mer for barnevernet
- hvem som bor sammen i hjemmet, hvorfor de bor sammen og hvor lenge.
- at barnas/ungdommenes opphold og botid i hjemmet baserer seg på offentlige «bestillinger».
- at det er veldig mange voksne som skifter på å være i hjemmet.
- at de voksne i hjemmet er på jobb og får betalt.
- at de voksne i hjemmet er faglige og profesjonelle; deres tenkning, handlinger og samhandlinger baserer seg for eksempel på miljøterapi og sosialpedagogikk.
- at det er mange instrukser, prosedyrer, mye formell rapportskriving og dokumentering i hverdagen i hjemmet.
- at det er utbredt møtevirksomhet i hjemmet; for eksempel overlappingsmøter, teammøter, teamledermøter, personalmøter, formelle husmøter, uformelle husmøter og ansvarsgruppemøter.
- fravær og/eller tilstedeværelse av symboler og objekter i hjemmenes fysiske omgivelsene; det kan dreie seg om spartanske innemiljø med få eller ingen bilder av «familiemedlemmene» på veggene, innelåste kjøkkenredskaper som umuliggjør spontan bruk av kjøkkenet, de voksne i hjemmet bærer på nøkkelknipper som er godt synlige og låser stadig opp og igjen de ulike rommene i hjemmet.
- at de voksne i hjemmet bedriver sikkerhetsopplæring: de øver på ulike holdeteknikker og kan ta i bruk makt og tvang.
- at tilsynsmyndigheten kontrollerer hjemmet ved å komme på anmeldte og uanmeldte besøk.
Mer debatt: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?
En lang liste, men på langt nær uttømmende. Dette er bare noen eksempler. Men, hvorfor bringer jeg disse på bane? Jo, fordi jeg mener det er behov for bevisstgjøring, refleksjon og drøfting rundt: Hva barnevernsinstitusjonene representerer for hvem? Hva bør de være, eller kunne oppfattes som? Hva skal til for at barn og unge som bor i barnevernsinstitusjoner skal oppleve trygghet, trivsel og livskvalitet?
Ungdommer jeg har snakket med ser og opplever ting i hverdagen under botiden i barnevernsinstitusjoner som for dem, mer eller mindre, forsterker og tydeliggjør «annerledesheter». Dersom de voksne er mye på kontoret og skriver på pc eller har møter, så føles det som de ikke har tid. De bare jobber. Dette er bare en jobb for dem, sier ungdommene. Underforstått; de (ungdommene) bor på arbeidsplassen til de voksne.
Det kan også oppleves som tungvint og rart dersom absolutt alle aktiviteter og gjøremål i det daglige må planlegges, man må alltid bruke rekvisisjon på handletur/shopping med de voksne, eller man må be om å få tilgang til brødkniv og andre kjøkkenredskaper, fordi de alltid er låst inne på kontoret.
Poenget er at alle voksne som på ett eller annet vis, og på ett eller annet nivå, har ansvar for barnevernsinstitusjonene og for barna og ungdommene som bor der. Enten det er barneministeren, barne-, ungdoms- og familieetaten, kommunale barnevernstjenester, helsetilsynet, tilsynsmyndighetene, institusjonsledere og miljøpersonale så bør de tenke over hva forholdene nevnt over kan ha å si for hvordan hverdagslivet og oppveksttiden der oppleves. Hvilken betydning kan de samlet sett og/eller hver for seg ha for utvikling av tillitsforhold, relasjoner og samspill mellom ungdommene og de voksne?
Flere av de forhold jeg nevner – som bidrar til å definere barnevernsinstitusjonene som noe utenom «vanlige hjem», er ikke til å komme utenom, men det gjelder slett ikke alle. Og selv om noen forhold er ufravikelige, betyr ikke dette at det er uhensiktsmessig å reflektere over – og søke å forstå betydningen av dem. Mye kan gjøres noe med, til det bedre. Dersom det er enighet om at barn og unge skal kunne oppleve opphold i barnevernsinstitusjon som noe i nærheten av å bo i et hjem som byr på omsorg og bidrar til trygghet, trivsel og livskvalitet.
