Er Trondheim til for Trøndelag, eller er Trøndelag til for Trondheim?
Ulik oppfatning av dette spørsmålet kan avgjøre fusjonen mellom fylkene. Og hvor står trondheimsordfører Rita Ottervik? Formelt har ikke trondheimsordfører Rita Ottervik noen rolle i fusjonsprosessen mellom Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. Som regionens mektigste politiker, er det likevel hun som kan avgjøre spillet som nå utfolder seg mellom regionpolitikerne på begge sider av Gevingåsen.
Sørtrønderen er fra Mars, nordtrønderen er fra Venus, skriver politisk redaktør Tone Sofie Aglen i Adresseavisen. Det er en artig og god beskrivelse. Jeg tror imidlertid det store skillet går mellom byen – Trondheim – og Trøndelag for øvrig. For hva er Trondheims rolle i Trøndelag? Og hvilken betydning har Trondheim i den pågående regiondebatten? Jeg mener det finnes to ulike syn på Trondheims rolle i Trøndelag – jeg har kalt dem det bovimske og hallemske verdenssyn.
Den ene måten – det bovimske verdenssyn – er å oppfatte at Trondheims rolle er motoren som regionen for øvrig må forsøke å henge seg på. I dette perspektivet er det som er bra for Trondheim, bra for regionen – rent automatisk. Trondheims rolle er først og fremst å konkurrere med andre storbyområder, som Oslo, København og Silicon Valley. Trøndelags viktigste jobb er å støtte opp under veksten i Trondheim. Byen må rigges slik at flere tekno-gründere fra NTNU-miljøet kan vokse fram. De som skal bygge selskapene som konkurrerer internasjonalt. De trønderske Zuckerbergene. I dette bildet blir distriktene lite viktig. Dersom Trondheim skal være opptatt av omlandet med en aktiv distriktspolitikk, vil det være en klamp om storbyens fot i deres konkurranse med andre byer. Hvorfor kaller jeg dette for det bovimske verdenssyn? Jo, fordi jeg mener NTNU-rektor Gunnar Bovim og store deler av det teknologiske miljøet på Gløshaugen er de fremste eksponenter for slik tenkning her i regionen.
I det bovimske verdenssyn er ikke regionen så relevant i seg selv, så lenge den ikke gir direkte nytte for byen. Til grunn for dette ligger eksempelvis NTNUs helt fraværende regionale tenkning rundt strukturen i høyere utdanning. Og vi har med det fått følgende snåle paradoks: Mens fylkene skal fusjonere, er høgskolen nord for Gevingåsen henvist til Bodø, mens NTNU skal koble seg enda mer på den urbane byutviklingen i Trondheim. Det bovimske verdenssyn er basert på samfunnsøkonomisk tenkning, og kan knyttes til blant annet Harvard-økonomen Edward Glaeser, som beskriver tidsalderen vi lever i, som byenes tidsalder. Han kaller det byenes triumf. En annen kjent forsker som danner grunnlag for tenkningen er Richard Florida. Teorien går ut på at de mest åpne og liberale byene vil tiltrekke seg de mest skapende og kreative menneskene, og at dette gir dem økt vekstkraft, slik at andre byer og områder blir utkonkurrert.
Det andre perspektivet – la oss kalle det for det hallemske verdenssyn – er å oppfatte at Trondheims rolle er å støtte regionen – ikke først og fremst motsatt. Det hallemske verdenssyn låner navn fra den nordtrønderske Senterparti-toppen Tomas Iver Hallem. I dette paradigmet skal ikke makten klynge seg fast i byen, og omlandets rolle er ikke å styrke sentrum – men sentrum skal bidra til å styrke omlandet. Det betyr at makt må flyttes ut av byen. Den samlede økonomiske og politiske makten i byene bør ikke bli for sterk, fordi det vil overkjøre omlandet.
Det er altså to ulike verdisyn som ligger til grunn for de to oppfatningene av Trondheims rolle. Det er ulike syn på hva politikkens rolle skal være i samfunnet. Skal offentlige organer – som fylkeskommuner, og for så vidt universiteter og høgskoler, først og fremst rigges for internasjonal konkurranse og samfunnsøkonomisk optimalisering – og den påfølgende urbaniseringen følge som en naturlig konsekvens av dette? Eller skal de offentlige organer være en buffer mot en slik utvikling? Og, altså: I hvilken av disse to leirene står trondheimsordfører Rita Ottervik? Jeg vet ikke, men min gjetning er at hun føler seg mest hjemme i det bovimske verdenssyn.
I forslaget som nå foreligger fra ledelsen i de to fylkeskommunene, er det foreslått at ordførerfunksjonen skal ligge i Trondheim, mens rådmannsfunksjonen skal ligge i Steinkjer. Det er en pussig modell, som jeg ikke har hørt har vært utprøvd noe sted tidligere. Det er Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelags holdning til dette som i stor grad vil avgjøre spørsmålet, og her vil jeg tro Rita er en sentral premissgiver. Hvis dette blir utfallet – altså at politisk ledelse og administrativ ledelse havner i to ulike byer – da tror jeg fusjonen vil ha dårlige livsvilkår. Det er en risiko for en styringsmodell i den nye regionen som vil være et forsøk på å gå i spagat mellom det bovimske og det hallemske verdenssyn.
Når spagaten går for langt, vet alle hva som skjer. Da revner det.