Det var en gang da Kjell Erik Øie spaserte lange turer med en irsk ulvehund i Trondheim og lurte på om han virkelig var den eneste homsen i byen. Det var han jo ikke.
For et par uker siden gikk han sammen med flere tusen mennesker i Pride-paraden i Oslo sentrum, men det som gjorde sterkest inntrykk, i år like mye som i fjor, var alle barnevognene i opptoget.
– Alt viser seg å være mulig, sier han.
Denne ettermiddagen er både Bastian (21) og Tobias (23) hjemme hos de to pappaene sine. Når guttene ikke bodde hos sin mor, var det her i dette dyreeldoradoet på Røa på Oslos vestkant de vokste opp, i noe som til forveksling kunne ligne en ellevill 4H-gård, i en familie som aldri var helt A4.
Vi skal tilbake dit om en liten stund.
Men først får vi gjenintrodusere Kjell Erik Øie fra Nardo, selve rikshomsen på 1980- og 90-tallet. Aktivisten som sto i frontlinjen da hiv-epidemien traff Norge med full styrke. Lobbyisten som ble en viktig premissleverandør da partnerskapsloven kom i 1993. Politikeren som sto på taket av Operaen 15 år senere og som etter eget sigende nå kunne dø av lykke der han skuet ut over folkehavet som feiret at den nye ekteskapsloven nettopp var blitt vedtatt.
For Kjell Erik Øie vil livet alltid handle om å bekjempe diskriminering og urettferdighet i alle fasonger, og i tiden som kommer er det barns rettigheter og levekår han primært skal ta tak i. Etter en kort periode som konstituert generalsekretær, ble Øie i april ansatt som toppsjef i bistandsorganisasjonen Plan Norge.
Det er strengt tatt derfor, og fordi han snart debuterer som romanforfatter, at vi denne formiddagen sitter sammen med ham i bakgården på Asylet, rett overfor Grønlands torg, for å høre om alt som er på gang.
– Jo da, jeg har lagt en plan, begynner Kjell Erik Øie.
Men så ringer telefonen. Verkstedet, som har bilen hans inne til reparasjon, kan ikke love at den blir klar til ferien. Kjell Erik Øie og Trånd Engøy skal kjøre nordover om noen dager og stoppe en stund i Trondheim på vei til vennebesøk i Lofoten.
En gang i tiden kunne en havarert familiebil vært et godt nok påskudd til å droppe hjembyen.
Ikke til å leve i
– Det var tante Liv jeg fortalte det til første gang, at jeg var homo. Jeg kjørte henne til Værnes, jeg hadde nettopp fylt 18, og jeg husker at vi oppi det hele hadde det fryktelig moro på vei ut til flyplassen, forteller Kjell Erik.
Det hadde ikke vært det minste gøy å leve i årevis med fortielse og med to separate omgangskretser, der han den siste tiden gjerne hadde hengt sammen med de streite fram til midnatt for så å stikke av til et slags undergrunnsmiljø etterpå. Men nå hadde han gradvis begynt å lirke seg ut av skapet. Han hadde betrodd seg til bestekompisen, og mens han dro på interrail den sommeren, i 1978, fortsatt som en skaphomse, utførte tante Liv Ullmann det viktige oppdraget som budbringer hjemme hos foreldrene på Sunnlandskrenten. Da han kom hjem etter fire uker, var katta sånn sett sluppet ut av sekken.
– Mor lurte på om det var noen muligheter for at ting kom til å endre seg etter hvert, men da jeg forklarte at det ikke kom til å skje, var alt liksom greit. Faren min sa at om jeg kom til å treffe noen jeg ble glad i, skulle jeg vite at han ville være velkommen i huset. De sa i det hele tatt alle de riktige tingene, men etter at det først var sagt, ble det heller ikke pratet mer om det, snarere fortiet.
Kjell Erik Øie pakket uansett sammen og flyttet til hovedstaden.
– Det var ikke noe levendes liv for en homse i Trondheim på den tiden. Det var her i Oslo miljøet og åpenheten lå.
I boken «Kunsten å elske et barn», som kommer ut i slutten av august, er handlingen lagt til hjembyen, men det er ingen oppvekstroman eller selvbiografi Kjell Erik Øie disker opp med når han nå også blir forfatter.
– Det handler om en ung mann som har levd et marginalt liv i Barcelona og som reiser hjem til farens begravelse. Sentralt i fortellingen står en villa på Singsaker. Dette er en bok om en jævlig oppvekst og om valg som tas i én generasjon og som får store konsekvenser for de som kommer etter. Men dette er verken meg eller min barndom, forsikrer han.
Karakterene i romanen tilhører byens borgerskap, og mora til den hjemvendte sønnen er Høyre-ordfører i Trondheim.
– Jeg kommer også fra en borgerlig familie, og jeg vet hvordan det er å frekventere Palmen, bo i enebolig og alt slikt. Men der stopper altså likheten.
Etter at foreldrene, med tante Liv sin hjelp, hadde fått servert tingenes tilstand, kom turen etter hvert til mormoren, Janna Ullmann. Hun var ingen hvem som helst i Stiftsstaden på den tiden; en iøynefallende kvinne på alle vis, riksmålsentusiast, bystyremedlem for Høyre og attpåtil mor til Liv, den verdensberømte skuespilleren. Det ga høy kredibilitet i sosieteten, for å si det litt forsiktig.
– «Ja, ja, Kjell Erik», sa hun til meg da budskapet hadde sunket inn. «Så vidt jeg vet har vi ingen homofile i familien, så da er det er vel på tide med én.» Jeg syntes det var ordentlig raust sagt av en eldre kvinne, sier han.
Den irrasjonelle frykten
Etter at Kjell Erik Øie forlot det trangsynte Trondheim og slo seg ned i Oslo, så han seg egentlig aldri mer tilbake. Da hiv-epidemien rammet og nærmest paralyserte miljøet, satt han allerede som nestleder i det som den gang het Det norske forbundet av 1948, interesseorganisasjonen for homofile og lesbiske.
– Det var en periode der følelsene kokte. Den personlige redselen for selv å bli smittet og for å dø. Angsten for at mennesker du brydde deg om skulle bli syke. Bakom det hele spøkte også frykten for at den politiske kampen i homobevegelsen skulle bli reversert.
Likeså den irrasjonelle skrekken som var der i begynnelsen.
– Jeg var med på å starte den første støttegruppen for hiv-positive, sammen med en psykolog, og det første møtet ble holdt hjemme hos meg på Grünerløkka. Det var masse hemmelighetskremmeri, folk var livredde, men seks homser møtte til slutt opp under falske navn. Etter at de hadde gått, lot jeg kaffekoppene ligge ekstra lenge i kokende vann, og håndkleet på badet kastet jeg i søpla. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi hadde mer kunnskap og denne typen meningsløs redsel slapp taket.
I ettertid er Kjell Erik Øie brennsikker på at kampen mot hiv og aids på 1980-tallet paradoksalt nok bidro til å styrke homokampen.
– Homofile ble synlige på en måte samfunnet ikke hadde sett før, og ansvarligheten vi som gruppe møtte epidemien med, økte også respekten blant homser og lesber. Men det skjedde jo til en sinnssykt høy pris, sier han.
Ikke biskopens kirke
Trånd Engøy har nettopp ringt Kjell Erik og avtalt at de skal møtes borte på Grønland om en time og ta t-banen hjem derfra. Det sto ikke skrevet i stjernene at det skulle bli nettopp de to da de møtte hverandre i 1989.
Den ene ateist, den andre offiser i Frelsesarmeen.
– Det var mange som himlet med øynene i begge miljøene. Trånd kommer fra en kjent Frelsesarmé-familie, og det var heftig både for dem og for oss, men konsekvensene var jo aller størst for Trånd selv som mistet både uniform og jobb da han sto fram som homofil.
Kirkens Bymisjon berget troen hans, og i dag jobber han, storsinnet nok, får man nesten si, i en sivil stilling i Frelsesarmeen. Forholdet til svigerforeldrene er også utmerket, forsikrer Kjell Erik Øie.
– Faren til Trånd, som også er offiser, ga et veldig rørende intervju i Krigsropet noen år senere, der han fortalte at det vanskeligste den gangen var at han måtte leve med at han ikke var der for sønnen sin da han trengte ham som mest, fordi han var mest opptatt av seg selv og hva folk tenkte. Det var et veldig ærlig intervju.
Da de to inngikk partnerskap i 1993, holdt også faren til Kjell Erik tale, så alt ordnet seg i bunn og grunn greit i begge de to patriarkalske familieleirene.
– Jeg tok en liten hevn over Frelsesarmeen da jeg som statssekretær for Karita Bekkemellem måtte steppe inn og representere regjeringen ved et jubileumsarrangement en stund senere. Jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle forholde meg til den jobben, men etter å ha sjekket programmet på forhånd, kunne jeg fortelle at jeg som inngiftet i en Frelsesarmé-familie, syntes det var spesielt hyggelig at søsteren til mannen min skulle opptre akkurat i dag. Det ble blikk stille i salen.
I 2005 meldte Kjell Olav Øie seg for øvrig inn i statskirken igjen, i protest mot at Ole Christian Kvarme ble utnevnt til biskop i Oslo. Han ville ikke at slike som Kvarme skulle få lov til å eie kirken alene.
– Men samtidig hadde jeg tatt meg selv i at jeg av og til ba, jeg som egentlig ikke var troende. Men min kamp mot troen og kirken hadde lenge blitt definert av Gunnar Prestegård og de folkene der, som hevdet at den homfile legningen min sto i veien for å tro på Gud. Da det gikk opp for meg at dette var et personlig valg, falt bitene på plass.
Rollemodellene
På Røa regjerer Kjell Erik Øye og Trånd Engøy stort sett alene for tiden, selv om Bastian, som går på skole i Oslo, fortsatt bor der innimellom. Tobias har flyttet til Trondheim for å studere ved NTNU, men er hjemom nå i sommerferien.
Guttenes mor er en felles venninne av Kjell Erik og Trånd, den biologiske faren en dansk sæddonor. Fra starten, strengt formelt og juridisk, skulle de to herrene på Røa være «mannlige rollemodeller», men de ble i praksis ganske raskt pappa 1 og pappa 2, i tilfeldig rekkefølge.
– Bastian og Tobias har vært hos oss annenhver helg pluss én dag i uka fra de var knøttsmå. Det har vært barnehage, skrubbsår, foreldremøter på skolen og kjøring til trening, det har vært henting og ferier og frustrasjon over gjenglemte klær. Helt fra starten var vi tydelige i forhold til skolen og de andre foreldrene. «Hvis dere er negative til hvordan vi lever livene våre, er det lite vi kan gjøre med det, men ikke dra ungene inn i det», ba vi. Og det har gått helt smertefritt.
Aldri før har så mange barn vokst opp med foreldre av samme kjønn som i dag.
– Det teiteste jeg hører noen si er at det er så egoistisk av homser å få barn. Det er jeg enig i, men det er det for heterofile også. Jeg har aldri hørt om en hetero som har fått barn for barnas skyld heller.
Stopp moraliseringen
– Hvilke paralleller ser du mellom jobben du skal fronte i Plan Norge og homokampen du kjempet i et par tiår?
– Kampen mot urettferdighet. Det er for eksempel grunnleggende urettferdig at sjansene for å kunne gå på skole, eller endog overleve, er langt mindre om du tilfeldigvis er født i Sierra Leone, og ikke i Norge. Jeg er en privilegert hvit mann med ræva midt i bløtkaka, som Ingvar Ambjørnsen en gang beskrev det, og det forplikter etter min mening.
For tre uker siden var han på en 60-årsdag på Lesbos, dit flyktningene reker gatelangs etter å ha flyktet i båt over fra Tyrkia. Han og en venn var ute og kjørte en kveld og plukket opp tre afghanske ungdommer og tok dem til et sted der de kunne få mat og tak over hodet. Det var flere kilometer å gå dit, og utenkelig for Kjell Erik og kompisen å kjøre forbi når hele baksetet i bilen likevel var ledig.
– Sjansene for at de tre får politisk asyl i Europa er relativt liten, men vi kan ikke moralisere over at de forsøker. Vi er født i riktig tid i riktig land, men da må vi være rausere enn det vi ofte framstår som.
Bistand er et komplekst felt, som heller ikke løser alle verdensproblemer, sier den nye Plan-sjefen.
– Vi trenger næringsutvikling og fordelingspolitikk i de landene vi jobber. Jeg tror bistandsorganisasjoner etter hvert må samarbeide med næringslivet på en annen måte, som døråpnere og støttespillere når de vil etablere seg. Vi må tenke litt større enn mikrofinans.
En revolusjon
Under Oslo Pride for to uker siden fikk Kjell Erik Øie rikelig med anledning til å reflektere over alt som har skjedd fra den gangen han vandret gatelangs i Trondheim med den svære ulvehunden sin.
– Jeg er stolt over å ha vært med på å forandre verden i riktig retning. Men jeg tror ikke jeg ville ha byttet bort de erfaringene jeg selv fikk som ung, selv om det var tøffe perioder. Det er noe med å stå i slike kamper, der du lærer ekstremt mye om deg selv og hva du tåler. Kommer du først gjennom en slik prosess helskinnet, blir du herdet av det.
Han hadde en onkel på farssiden som ble behandlet for homofili på Modum Bads Nervesanatorium.
– Det er en trist historie som jeg først fikk ordentlig innsikt i etter at han døde. Så har Trånd på sin side en niese som er lesbisk, og som storøyd ber oss fortelle om hvordan det var å være skjev i gamle dager. Jeg kan med andre ord følge tre generasjoner, og det har heldigvis skjedd en revolusjon på disse årene.
Ute på Grønland torg får han kontakt med Trånd, og så ringer mekanikeren på bilverkstedet igjen før de forsvinner ned på t-banen, men bare for å fortelle at de skal gjøre så godt de kan. Om noen dager begynner ferien, og til Trondheim skal Kjell Erik Øie, uansett. Til byen han en gang forlot, fordi den ble for trang å leve i.
TRE OM KJELL ERIK ØIE
Karita Bekkemellem, eks-statsråd:
– Han er et genuint godt menneske som jeg ble utrolig glad i da vi jobbet sammen. Et stort politisk talent, som ga veldig ærlige tilbakemeldinger. Han var mitt førstevalg som statssekretær, og det var en opplevelse å jobbe sammen med ham.
Morten Svorkmo, venn og forlover:
– Han har en utrolig evne til å bry seg om folk. Der mange andre tenker at «kanskje skulle jeg gjort noe ...», så gjør han det tvert. Hele hans liv har vært preget av denne viljen til ikke bare å engasjere seg, men rent faktisk utrette noe som teller.
Liv Ullmann, tante:
– Han er den rause, omsorgsfulle vennen alle skulle hatt, en som aldri svikter, men som gir av seg selv hele tiden. Hans utrettelige kamp mot urettferdighet avspeiler seg også privat. Kjell Erik er min fortrolige, den sønnen jeg aldri hadde.