Han spretter rundt i hvit joggebukse og blå pikéskjorte overstrødd med reklame for sykkelmerker han selger i butikken sin. Kraftpluggen Jostein Wilmann tar imot oss på gården i Viggja. 53-åringen er tynn i håret, men hadde lett gått for å være ti år yngre. «Fjellørnen» er kjent i Trøndelag og en legende i Europa. Fortsatt har han det beste resultatet noen nordmann har oppnådd i det eneste rittet som «teller». Du kan godt være verdensmester, men det er bare én konge i sporten: den som vinner Tour de France.
Det gjorde danske Bjarne Riis. Han var «kongen» av sykkel i 1996. I år innrømmet han å ha dopet seg med EPO. Det meste av æren forsvant sammen med tittelen fra Tour’ens annaler. Nå risikerer han utestengning på livstid.
– Jeg forsvarer ikke doping, men sykkelsporten trenger en mann som Bjarne Riis. Som sjef for det danske profflaget CSC bruker han millioner av kroner på å teste sine ryttere og har i dag en klar holdning mot doping. Er det ikke mulig å tilgi en slik mann?
Havnet i grøfta
Wilmann har vært gjennom de største bølgedaler livet kan gi. Fra å være en absolutt ener i en av verdens hardeste idretter mistet han både gård og grunn og kjørte familielivet i grøfta. Skatteetaten begjærte han konkurs på begynnelsen av 90-tallet, og han mistet samværet med sønnen da kona flyttet fra ham og tilbake til Frankfurt i Tyskland.
Noen år senere kjøpte han gården tilbake og både sønnen og eks-kona Gudrun Duske kom tilbake til Viggja. Sønnen Frederik er på vei mot et liv som sykkelproff og skal ta over gården etter karrieren på landeveien. Jostein Wilmann fikk for seks år siden datteren Ida i et nytt forhold som er avsluttet i dag. Gården er veldrevet, samlivet med ex-ene fungerer og sykkelbutikken han startet opp i Ila går så det griner i ei tid med stadig flere mosjonister på sykkel. Livet smiler, men han er likevel bitter etter de tunge årene.
– Jeg mistet alt jeg hadde. Flere år av mitt liv ble borte. Du vil ikke tro det jeg ble utsatt for av rettsvesenet og såkalte sakkyndige.
Skulle vinne i Frankrike
Søndag 5. juli 1981 satt Jostein på jobb for ett av datidens storlag «Capri Sonne-Koga Miyata» mellom byene Rochefort og Nantes. Farten var høy i Tour’en dette året. Han lå som nummer seks i sammendraget og tankene om sammenlagtseier hadde meldt seg. Fjellene, hans spesialitet, hadde knapt begynt. Da løp ei lita jente ut i veibanen og sørget for at sykkelrytteren fra Viggja havnet i bakken. Han lå bevisstløs i mange minutter og legene ville han skulle bryte. Jostein Wilmann våknet og ropte på tysk at han måtte videre. De stablet kroppen på beina og lot ham tråkke på.
– Tre mil senere kom jeg til meg selv og skjønte lite. Det siste jeg husket var at jeg satt i feltet sammen med de andre rytterne. Nå hadde jeg bare en følgebil på siden.
Han kjørte videre og ble desidert sist denne skjebnesvangre dagen og raste nedover i sammendraget. De neste dagene kunne han ikke kjøre bak syklene i feltet på grunn av synsforstyrrelser. Hjulene snurret videre inne i hodet og han måtte se litt på siden av dem for å fungere. I dag innser han at han burde brutt. Likevel kjørte han alle de resterende etappene og endte som nummer 34 i sammendraget.
Treårsplanen sprakk
Dermed er 1980 fortsatt det beste året for norsk sykkelsport og for Jostein Wilmann. Det var hans første deltakelse i Tour de France og han kom i mål på 14.plass, drøyt 28 minutter bak vinneren Joop Zoetemelk fra Nederland. Siden har både Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovd tatt etappeseire i verdens hardeste konkurranse, men ingen har klart å hevde seg så bra i sammendraget.
– Jeg ga meg selv tre år på å vinne Frankrike rundt. 1980 var et læreår. 1981 kunne jeg kanskje klart det uten ulykken, men i 1982 var jeg helt sikker på at det skulle gå min vei.
Wilmann var storfavoritt. Han hadde bedre prestasjoner enn franskmannen Bernard Hinault tidligere på året og hele Capri Sonne-laget var innstilt på å hjelpe han frem til seier. I dag vet vi at det ikke gikk. Jostein fikk halsbetennelse. Kroppen visnet og ville ikke yte da han skulle begynne å jobbe i fjellene. Etter den 16. etappen opp til legendariske L’Alpe d’Hues var det slutt. Da hadde han mistet nye fem minutt til Hinault som vant til slutt og hadde rykket ned fra sjette til 13. plass i sammendraget.
Angret på valget
Proffkarrieren var over. Han skulle hjem til Viggja, gifte seg med Gudrun og ta over farsgården. 300 mål skog og 200 mål dyrket mark med én kilometer strandlinje og fiske av villaks lå og ventet på ham.
– Jeg hadde lovet meg selv og mine foreldre dette. Far begynte å bli skrøpelig og mor satt hjemme og var engstelig hver gang jeg syklet. Det er ikke til å stikke under stol at sykling på dette nivået er en risikosport. Du ligger hele tiden på grensen til det forsvarlige.
Men han angret seg. Den som slutter som 29-åring i en utholdenhetssport har som regel de beste årene foran seg. Det tar tid å bygge seg opp til å bli så sterk. Han hadde bare fire år bak seg som yrkessyklist og takket nei til en kraftig lønnsøkning for å fortsette i profflivet.
I over ett år etter at han la opp fikk han tilbud fra profflag fra Europa. Alle som én hadde på dagen gjort ham til kaptein på laget og jobbet for at han skulle klare å vinne det knallharde etapperittet. Men Jostein ville ikke bryte løftet han hadde gitt. Selv ikke da kona Gudrun skjønte hvilken vei det gikk og ba han om å ta noen sesonger til på sykkelen mens hun drev gården.
– Jeg burde ha hørt på henne. Burde tatt noen år til og vunnet Tour de France. Jeg vil nok aldri helt forsone meg med at jeg sluttet for tidlig.
Kamp for livet
En seier i Tour de France hadde endret livet hans dramatisk. Han ville ikke hatt økonomiske bekymringer mer. Selv om han tjente bra som proff på 80-tallet, kan det ikke måle seg med inntjeningen til vinneren. Det ville trolig også gjort noe med humøret de neste årene. Han liker ikke å snakke om det i dag, men det var medvirkende til hans mellommenneskelige problemer.
Kona fikk til slutt nok og tok med seg sønnen Frederik til Tyskland. Jostein satt igjen alene. Han begynte kampen for å få både samværsrett og omsorgsrett. En kamp som endte med at han ble beskyldt for kidnapping av barnet.
– Slik var det slett ikke. Vi bodde en periode hos noen venner i byen mens jeg kjempet mot rettssystemet. Jeg følte aldri at jeg ble hørt eller tatt på alvor. En gang kom det en sakkyndig til gården for å evaluere boforholdene. Han begynte å stille meg de merkeligste spørsmål og jeg tok igjen. Da reiste han seg og gikk. Satte seg i bilen og kjørte. Papirene og kofferten ble liggende igjen. Han tålte ikke at noen forsvarte seg.
Kampen for livet hadde begynt. Motivasjonen stupte. Han som var kjent for å stå løpet helt ut og litt til, hadde kjørt i grøfta. Gården gikk for lut og kaldt vann og han klarte knapt å løfte en finger. Snart ble inkassokravene daglige og til slutt kom konkursbegjæringen. Fylkesskattesjefen hadde et krav på 300¿000 kroner som de ville tvangsinndrive. I tillegg gikk sykkelklubben C.K. Victoria over ende med et underskudd på over 600¿000 kroner. En klubb Jostein Wilmann hadde startet uten noe styre i ryggen.
Vennene viste seg
Han var langt nede og følte seg helt alene. Tidligere har han sagt at han fikk skallet vekk en del venner som ikke viste seg å være det i motgang.
Bygdegutten flyttet til byen for å rette opp økonomien. Bare moren satt igjen i kårboligen på Viggja på uoppsigelig livstidskontrakt. Men kreditorene hadde til slutt gått med på en løsning slik at han kunne fortsette å eie farsgården. Han måtte bare skaffe pengene.
Det klarte han blant annet ved å starte sykkelbutikk i Ila i Trondheim. Også den gikk opp og ned, men i dag har butikken sunn økonomi, fire–fem årsverk og en omsetning på over sju millioner kroner. Det klarer han selv om han nesten ikke annonserer sine produkter eller tjenester. Spør du forsiktig om hva som kjennetegner en god sykkel, får du en dose du sjelden glemmer. Billig skrap har han i alle fall lite til overs for.
– Skal du sykle i mosjonsritt, trenger du nok en sykkel til rundt 15.000 kroner. Og siden du er 85 kilo må du ha ekstra solide felger, er dommen som felles over undertegnede.
Jobber hele tiden
Mens vi snakker sammen i kjøkkenet på gården får han stadig henvendelser fra syklister. Noen skal ha service, noen et godt råd og en skal ha en spesialbygget modell til over 50¿000 kroner. Velfødd mosjonist selvsagt. Ingen aktive har råd til slike luksusmodeller.
Sammen med gården på Viggja har butikken holdt ham med arbeid store deler av døgnet. Ferie er like gjerne en dag i skogen sammen med datteren som 14 dager på stranda i Syden.
– Det viktigste er å gjøre noe sammen.
Men Wilmann er et navn Europa ikke glemmer. Derfor inviteres han ofte til fabrikker og ritt. På sin 54-årsdag, 15. juli, er han invitert av Pinarello-fabrikken til å delta i det årlige Gran Fondo Pinarello på 202 kilometer. Et konkurranse- og turritt med over 3500 andre ryttere i alle kategorier og 60.000 kroner til vinneren.
– Det er en annen kultur for sykling i Mellom-Europa. Der er turritt mer avslappet enn her. Ingen hyler og roper i sinne om du lager en luke i feltet, men tar det med ro og koser seg på sykkelen. Trivsel burde være det viktigste – i alle fall for dem som ikke lever av sykkelen. Jeg orker nesten ikke være med på ritt i Norge lenger.
Bygd for sykkel
Egentlig var det skøyter som skulle bli idretten til Jostein Wilmann etter at han hadde prøvd både turn og fotball i barneårene. Først da han var 17 år, kjøpte han seg sykkel. Isen var ustabil i hjemtraktene på Viggja og han trengte en alternativ treningsform. Dessuten måtte han ha mer kraft i bena for å bli like god som Jan Egil Storholt. På en tilfeldig treningstur opp bakkene mot Heimdal møtte han Arve Haugen og Knut Næss – som senere startet Hank Sport. Den gang var Arve Haugen i norgestoppen i sykling, men han ble rett og slett frakjørt opp bakkene av unge Wilmann. Med lettere tvang fikk de overtalt han til å bli medlem i Trondhjems Velocipedklub og som 18-åring stilte han opp i sitt aller første sykkelritt.
– Jeg vant, men gjorde det meste feil på sykkelen. Det var lite råd og veiledning å få på den tiden.
Stålisen ble byttet ut med stålramme og to hjul. Han rakk å få med seg yrkesskole og landbruksskole før karrieren som rytter tok av. De fleste ritt på norske veier ble kronet med seier. Blant annet tre førsteplasser i Telemark Tours, 70-tallets store internasjonale etapperitt i Norge. Det eneste han ikke vant, var en NM-tittel.
Triumftoget som amatør gikk over hele Europa i åtte år. Først overtok han Knut Knudsens plass på det norske landslaget i sykling i 1972. Hans internasjonale gjennombrudd kom med en åttendeplass i England Rundt i 1974. I 1978 gikk han helt til topps i Østerrike Rundt og året etter ble alle utklasset da han vant sammenlagt i sitt tredje forsøk i Rheinland Pfalz.
På dette tidspunktet var han en av verdens beste amatører. Det var bare et tidsspørsmål før proffkarrieren startet. Første tilbud fra belgiske Carlos ble avslått etter råd fra Knut Knudsen. Men i 1980 sa han ja, da den franske bil- og mc-fabrikanten Daimler Puch ønsket hans signatur. Kontrakten innebar 80¿000 tyske mark i fast årslønn samt bonus og reklameinntekter. Debutanten fikk sågar godt etablerte navn som hjelperyttere.
Dopet seg
Jostein Wilmann var tidlig ute med å innrømme at han har prøvd doping tidlig i sykkelkarrieren. Han prøvde stimulerende midler ved et par anledninger, men kuttet det ut da han ikke merket noen effekt. EPO hadde de ikke på den tiden han var på topp.
– EPO tilhørte 90-tallet. Det var noe nesten alle drev med og nesten alle i miljøet kjente til.
Wilmann lever opp til navnet når han snakker om dobbeltmoralen i samfunnet og til enkelte journalister. Han blir hissig og flekker tenner når han kaller dopingen et samfunnsproblem. Barn får piller og altfor mye penicillin, gamle dopes ned for å ligge i ro og voksne får hjelp til å sove. Maradona kom tilbake flere ganger etter et ekstremt liv og kokainforbruk, men ingen syklister skal kunne sone ferdig en dopingdom.
– Politikere lyver oss rett opp i ansiktet før et valg. Oppdrettsnæringen har medisinert fisken sin så mye at det ødelegger for oss som driver fiske etter villaks. Industrien blir tatt for å forurense miljøet. Dette er et kynisk spill.
Han trekker historien tilbake til italienske Marco Pantani som ble dopingdømt på blodverdier som var lavere enn det skigutta hadde under Bjørn Dæhlies storhetstid.
– Noen vil alltid forsøke seg på juks så lenge det står prestisje og store penger på spill. Men med de kontrollrutinene vi har i dag og ikke minst de katastrofale personlige konsekvensene det får å bli tatt, tror jeg.
Sønnens tur
Jostein har uttalt at å se sønnen Frederik sykle er som å se på Miguel Indurain, Spanias svar på Lance Armstrong. Lange føtter som jobber mens kroppen sitter helt stille og sparer energi. Det er ikke et spørsmål om «hvis» han blir proff og sykler Frankrike Rundt – det er kun et «når». Han er stolt over sønnen og hevder han aldri har presset ham til blodintervall eller sekstimersturer.
– Interessen må komme fra innsiden. Ingen kan presses til å bli god eller vinne. Du kan heller ikke være motivert av pengene for å bli best. Det er det sportslige som driver alle som blir gode. Frederik har alle kvaliteter til å bli en topp syklist. Og han startet ikke før han ble 16 år.
I dag er Frederik Wilmann 21 år og har fortsatt noen år igjen før han når toppen av karrieren. Jostein tror ikke det finnes snarveier. Hard trening over lang tid må til.
– Frederik gjør en god jobb som hjelperytter for Edvald Boasson Hagen, en rytter som går langt utenpå Thor Hushovd. Men Frederik kommer til å bli minst like god. Det er kun et spørsmål om tid.
Pappa Wilmann garanterer at det vil skje uten en eneste ulovlig ingrediens. Etterpå skal han hjem og bli femte generasjon som driver gården på Viggja. Men Frederik skal få holde på til han når målene Jostein aldri nådde.
