En lemfeldig behandlet husfasade drar inntrykket ned i en hel gate. Og dersom dette preger alle gater i en by oppleves hele bybildet som lite attraktivt. Det er aldri bra for dem som er avhengig av å trekke mennesker dit.
Den allmenne oppfatningen om hva som er stygt og pent kan ofte være verd å lytte til. En vedlikeholdt historisk fasade skapt etter en plan, med høy håndverkspresisjon og med varige materialer, blir i nesten alle tilfeller oppfattet som vakker i dag. Dersom det samme gamle huset ble flådd i etterkrigstiden og fikk en fasade laget på enkleste og billigste vis, oppfattes det ofte som stygt. Det er jo ikke så rart. Når folk uten interesse for og kunnskap om form får sette sitt preg på bybildet, mister bebyggelsen sin verdi i folks øyne. Og sammen med mangel på vedlikehold er det dette som i størst grad drar ned attraktiviteten til Midtbyen.
En enkel byvandring kan illustrere poenget godt. Nordre gate 9 fra 1903 var byens første jugendbygning. Bygningens førsteetasje hadde opprinnelig runde ornamenterte vinduer på hver side av en flott jugendportal. Så ble bygget formelig saget rett over på 1960-tallet og fikk dagens flate uttrykk med hele butikkvinduer. Ville ikke Nordre gate ha fremstått som mer attraktiv dersom gården hadde fått det gamle preget tilbake?
Et omvendt tilfelle er Fjordgata 37 som rommer en av byens eldste fiskeutstyrsforretninger. Butikkvinduene er flankert av steinløver og annen dekor som forteller om et påkostet byggeri fra forrige århundreskifte. Men la blikket følge husfasaden videre opp og se ødeleggelsen lyse mot deg. Gården var i sin tid en av Trondheims mest påkostede leiegårder i nyrenessanse. Ornamenterte karnapper, spir og tårn skjøt opp fra fasaden. Helt til noen på 1950-tallet rev tårnene ned, kakket vekk ornamentene og erstattet de store vinduene med små firkantede husmorvinduer. Kontrasten mellom førsteetasjen og resten er ekstrem, men svært illustrativ. Dette er to av et vel av eksempler på det samme, som hver for seg drar opplevelsen av Midtbyen ned i grøfta.
Saken med Kjøpmannsgata 36 illustrerer faren med lemfeldig behandlede bygninger godt. Denne gården ble fasadeendret i etterkrigstiden og det var nettopp dette preget som skapte usikkerhet i bystyret om gården burde stå eller rives. Når noe blir forsømt mister det attraktiviteten i folks øyne. Og det er det samme blikket og de samme følelsene som vurderer om Midtbyen oppleves som attraktiv eller ikke.
Det finnes allikevel noen lykkelige unntak. To ingeniører kjøpte nylig Søndre gate 27 fra 1840-årene. Gården hadde jevnt og trutt blitt bygget om til det ugjenkjennelige i etterkrigstiden til forretningsformål. Nå har eierne, sammen med habile håndverkere, gjenskapt gatefasadene på gården slik de så ut ved forrige århundreskifte. Med ett ble dette temmelig vanskjøttede strekket i Søndre forvandlet til et lite smykke i bybildet. Og fasaderestaureringen av gården løfter inntrykket av hele gata. Signalet til de forbipasserende er nå at gården eies av noen som bryr seg. Noen som vet at det de eier er med å danne det inntrykket som preger resten av gata. Et godt og enkelt stykke bypatriotisme.
På et møte om revitalisering av Kjøpmannsgata for noen år siden uttalte leder av Midtbygruppen Jarle Pettersen at det overhodet ikke er viktig hvordan et hus ser ut. Det er kun innholdet som teller. Den synlige historien som ramme rundt våre liv og rundt næringsvirksomheten i Midtbyen blir ikke nevnt i de fora og i de utredningene saken naturlig hører hjemme i. Verken fra kommunen eller næringsorganisasjonene. Og som kjent er verden slik at det ingen snakker om blir det heller ikke satset på.
Ole Wiigs plan for et utvidet Trondheim sentrum gir et kjærkomment pusterom for presset på Midtbyens historiske bebyggelse. Det gir våre beslutningstakere muligheten til å tenke seg et sentrum med differensierte satsinger og hvor særpreget til de forskjellige bydelene skal utvikles til det beste for byen. Trondheim kommune og næringsorganisasjonene oppfordres herved til å starte arbeidet med å finne ut hvordan Midtbyens historiske preg kan utvikles som en ressurs for fellesskapet og næringslivet. La ikke lenger diskusjonen dreie seg om bevaring. La den heller anerkjenne bygningshistorien som en ressurs i seg selv som ikke må ødelegges eller ignoreres, men utvikles. En god start er å legge en plan for hvordan man kan stimulere til at flere reparerer fasadene på sine historiske bygninger i Midtbyen.
