Vi er fremdeles i juni, sommeren viser seg foreløpig på sitt mest trønderske, situasjonen er uavklart. I gangen står et par krykker, en svart hund med et blindt øye har tatt rollen som entusiastisk møtende spiss. Eieren viser vei inn i stua. Alt er under kontroll. Det som senere skal komme av kaos og villskap er nøye planlagt. For dette er Mads Bones.

Veien Te Stiklestad

Det er ennå noen uker til Olav den hellige skal ankomme gården Sul til glede for en begeistret horde av tribunetrøndere og andre valfartende til Slaget på Stiklestad. Og like lenge til det samtidig, et annet sted i Trøndelag, bare er «å stikke fingern i ræva og søng»! foran en annen tribunehorde. Slaget på Testiklestad er et spel av et litt annet slag.

Det er derfor vi sitter i Mads Bones’ stue i Steinberget denne dagen. Dessuten har han ikke tid senere. Han skal snart hoppe på Hurtigbåten sammen med Olve Løseth og Kyrre Havdal for en intensivøkt på Ørlandet, der disse tre musketerer skal kna andre runde av manus til Tordenskjold - alle tiders trønder, sammen med dramaturg Siri Løkholm Ramberg før han drar med kjæresten for batterilading på en romantisk strand sør i Europa. Og etterpå er det full spiker, for da begynner Olsok å nærme seg. Og Olsok betyr spel. I år blir det Cumback.

Kvinnelig, iransk Tordenskiold: - Lisa Tønne var den første som kom opp, da vi så for oss hvem som kan spille Tordenskiold, sa Mads Bones og Elisabeth Egseth Hansen

Åpen smekk policy

Det finnes de som mener Mads og co med titler som fjorårets aller siste (gang)bang og årets Cumback kan levere i overkant mye underbuksehumor og pinlige ordspill, men noe må de ha truffet, alle 16 forestillinger er utsolgt.

- Det der er jo blitt en greie på Slaget på Testiklestad. Og vi synes jo det er kjempegøy! Men man får fort egne spøker i fleisen. Da vi annonserte bredt at det skulle serveres «cumshots» under årets cumback, spurte mamma på selveste julaften om hva «sånn derre cumshot» var. Jeg ble rød, pappa ble rødere, og det ble helt stille rundt bordet. Broren min foreslo at hun heller burde google det (det får heller våre lesere gjøre også. Red.anm.) Jeg har aldri sett morsan så hvit av skam før, vi bevega oss helt på grensen for hva sømmelighet angår i vår familie. Nå ler vi av det.

Testiklestad 2018: Manusforfatterne (f.v.) Olve Løseth, Kyrre Havdal, Mads Bones og Ole Christian Gullvåg har sammen skrevet «Slaget på Testiklestad». Bildet er tatt fra prøvene.

Men policyen til Sverresborg-testiklene er at de aldri lar en god underbuksevits gå fra seg. Aldri.

- Anser du deg for god til å le av en god underbuksevits, så tenker jeg, «stakkars deg, så kjedelig du må ha det». Men jeg har respekt for at folk har forskjellig sans for humor.

For er det noe Mads Bones kan bli fornærmet over, er det om humoren de lager blir avskrevet som noe lettvint. Det er høy puls, hardt arbeid, og like forbannet vanskelig hver gang.

- Vi har jo tenkt «Huff, vi skulle ikke gjort det, nå er alle terningkastene i spill igjen». Og det var jo så gøy i fjor!

- Så hvorfor plage seg selv med en ny runde?

- Nei, hvorfor gi seg mens leken er god? Det er altfor gøy å holde på med!

Han har visst mer enn nok gøy å holde på med. Ikke bare nå, men i lange tider. I tillegg til jobben som skuespiller, hadde han i fjor sin store regidebut på hovedscenen med Robin Hood - Rai Rai i Sherwoodskogen. Så kom sommeren med det siste gangbang på Testiklestad, som jo slett ikke ble den siste, og da Juleevangeliet til slutt pakket sammen fjoråret, stupte han inn i dette med nye store regiambisjoner. Nå har han skrivepermisjon og skal ha både regi på Nøtteknekkeren til høsten og på neste skrøniken om Tordenskjold, på hovedscenen rett over jul.

- Jeg hadde lovet meg selv ikke å gå i fella med to oppsetninger tett på hverandre, men har allerede gjort det igjen, sukker han lett idet han smetter inn på kjøkkenet for å hente kaffe og vann.

Rai, rai! Våren 2017 presenterte teateret en nyskrevet musikal av Mads Bones og Olve Løseth «Robin Hood - Rai Rai i Sherwoodskogen», en musikalkomedie basert på sagnet om Robin Hood og Lille-John.

Det var for øvrig under lanseringen av Lisa Tønne i hovedrollen som Tordenskjold, at han stilte med buksesmekken åpen. Tilfeldig? Om du heter Mads Bones. Neppe.

Blottstilt, med handa i været

Men i dag stiller han stilig antrukket til intervju, i mørkeblått og hvitt, nesten en teatersjef verdig. Arvtakeren etter Kristian Seltun ble han imidlertid ikke. Og bra var kanskje det, tenker han nå, for da ville han jo ikke rukket alt dette andre han også har lyst til å gjøre.

- Det kjipeste med ikke å få jobben, var at man sto der så blottstilt med handa i været og ikke ble valgt, sier han og dumper ned i stolen.

- Jeg vet jo at mange tenkte, da jeg søkte jobben som teatersjef i fjor, at det sikkert bare blir rai rai og toillteater som jeg hadde skrevet sjøl. Men én ting er i hvert fall helt sikkert, det ville ikke blitt en eneste Mads Bones-forestilling, den jobben krever så mye at det lar seg ikke kombinere. Nå er jeg i permisjon for å skrive, og det er jo en hundre prosent stilling, sier han, mens han faller midlertidig til ro foran stuas gedigne panoramavindu. Det var en vågal tanke å søke, men feig er han ikke.

- Men det var ikke slik at jeg forventet å få den, i så fall ville jeg vært den yngste teatersjefen noensinne, sier han, trekker det halvlange håret bak øret, og avslører i det samme, paradoksalt nok, et overraskende gråstenk i tinningen.

Raddis på Ringve

For Mads Bones er faktisk ikke lenger det purunge skuespillertalentet som gikk på dramalinja på Ringve og levde kunstnermyten: Morgenbladet under armen, gikk i helsvart og hang på Café 3B, hvor han supte billig tirsdagsvin og kastet beundrende blikk mot kultureliten. Marianne Meløy, Klaus Sonstad, Hans Petter Nilsen, de store forbildene for «rookien» fra Ringve.

Men kanskje ble de første frøene til denne spinnville delen av hans karriere nettopp sådd i aulaen på Ringve, der en ny episode av såpeoperaen Livet på Øra ble vist hver fredag. Fritidsprosjektet var ikke helt ulikt spelparodien på Sverresborg, og besto av mye sang, mange ordspill og mye tull, kokt i hop av Mads. Og Olve selvsagt. For Olve Løseth og Mads Bones er jo nærmest å regne for to brødre som ikke er brødre, der de har tråkket felles fotspor hele veien fra Buls sommerteater på Munkholmen, via Romerike Folkehøgskole, teaterutdanning i Århus, til Trøndelag Teater og nå, opp bakken til Sverresborg enda en gang, hvor de har lagt hodene i bløt for nye ordspillopper på Testiklestad.

To brødre som ikke er brødre: Mads Bones og Olve Løseth har fulgt i hverandres fotspor. Delt dramaklasse, delt folkehøgskolerom, delt roller, delt arbeidsplass. Her deler de manusjobben med historien om Robin Hood og Lille-John, et lovløst radarpar med sans for alt som rocker. Ikke helt ulikt.

- Hehe, joda, det kan godt hende at gleden av å finne skråblikket stammer derfra, sier Mads. Men det han husker aller best fra Ringve er parodien på rektor den kvelden han er innom kontoret der mikrofonen til skolens felles høyttaleranlegg står, og fristelsen blir for stor. Snart runger en karikert rektorstemme ut over høyttalerne i alle klasserom. Til den brått stilner.

- Hele lærerkollegiet kom stormende inn med viftende armer og roper «Av, av, av!» Alle lærerne, inkludert rektor, hadde møte på lærerværelset!

Han veiver så illustrerende med armene at han nesten detter av stolen, er bare en littegranne eldre versjon av dramaeleven som allerede den gang hadde hatt sin første profesjonelle jobb, som Johannes i Jesus Christ Superstar.

«Ikke skriv at jeg har lyst til å bli skuespiller, det høres så kvalmt ut, men jeg kjenner en dragning mot yrket» sa Mads Bones, (19) den gang i et intervju i Adressa.

- Ja, minnes han i dag. - Det var ikke noe man sa høyt, det var jo omtrent som å si at man skulle bli popstjerne!

Søt kverulant: Skoleflink, med en fremskutt rettferdighetssans. Da han, noen år etter at dette bildet ble tatt, ble sendt på gangen etter å ha blandet seg inn i en urettferdighet i klassen, klaget han til rektor. - Det å bli kritisert er i utgangspunktet ikke min sterkeste egenskap, men å bli urettferdig straffet... Det ble full oppvask - og forsoningsmøte med læreren.

Fylkeskommunalt paradoks

Og nå har han sannelig også klart det bortimot umulige å lage en smashing hit for fylkeskommunen. Men at Trøndersangen, som han laget sammen med Kyrre Havdal, i juni skulle parkere selveste Kygo på lista over de femti sangene som var mest delt på Facebook og Twitter, er mildt sagt spesielt. Fra de mest overraskende hold strømmet superlativene inn. Selv om ikke alle var positive.

- Noen syntes også den var forferdelig klein?

- Ja, det har jeg ingen problemer med, dersom de har lyst til å se den med de kleine brillene på, sier Mads ubekymret, vel vitende om at det store flertall bare myknet og ga seg over. Han kaster et kjærlig blikk på Fredrik, som titter tilbake fra golvet med sitt ene trofaste øye.

- Da jeg så første råklipp, med sorgenfriselgeren, og operasangeren på Steinvikholmen…, det var full gåsehud.

Kritikk, derimot, skvetter visst slett ikke av som vann på gåsa. Som familiens minstemann, og attpåtil med et tydelig talent, ble Mads tidlig vant til å bli heiet fram hjemme.

- Jeg tror mamma mer eller mindre gikk over lik for å få meg inn i BUL, konstaterer han fornøyd. Og da han etter hvert fikk føle på gleden av å bli plukket ut til bærende roller, var det gjort.

Nei, barndommen i Skjermvegen var helt topp den, konkluderer han. Tida på Byåsen skole også. Bortsett fra en blytung opplevelse da han var sju. Da han en morgen ikke klarte å stå opp av senga.

Blytungt

Det var helt konkret, beina bar ikke. Han havnet på RiT, der gutter fra hele byen kom inn med tilsvarende symptomer.

- Jeg tror aldri de fant ut hvorfor, men vi lå nå der, sier han lett. Det viste seg at det var hoftebetennelse. Men tungt var det. Bokstavelig talt.

- De festet lodd på begge føttene. Den natta jeg lå med lodd er noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd. Ikke så rart, for da de kom morgenen etter, viste det seg at de hadde lagt på dobbelt tyngde. Hehe.

Det gikk over, men legens ordre førte til at han ikke fikk deltatt i det sosiale fellesskapet på fotballbanen til Astor, som de fleste av kompisene. Da han nådde ungdomsskolealder, var det for seint.

- Jeg husker at jeg hadde ballen på trening, og treneren ropte. «La’n Mads få skår nå!»

Det var slutten på fotballkarrieren.

Verken såret stolthet eller hofteproblemer ser imidlertid ut til å ha gitt varig skade. Han skifter stadig stilling i stolen, urolig som en tenåring. Og selv om han nesten ser ut som en også, så er det faktisk ikke mange årene igjen før han runder 40. Kanskje han rekker å gifte seg først. Han har ikke tid akkurat nå. Men kjærligheten har han funnet. Det er herlig. Men litt skummelt også.

To brødre som er brødre: Umiskjennelig søskenlikhet mellom Mads og storebror Stian. Her på ski i Østerrike sommeren '95.

Separasjonsangst

Helt siden Mads var ti og undulaten Tico plutselig en dag fløy av gårde og forsvant for alltid, har Mads Bones kjent på et markant innslag av separasjonsangst. Og nå har han jo Fredrik, som er blitt ni. Tanken på at Fredrik en gang skal dø, er nesten for tungt å bære. Han trenger tryggheten med de nære rundt seg.

Og det er mange år siden nesten hele «pakka» var på plass: Et rødt hus med hage og skrivestue. Stasjonsvogn. Hund. Det var bare Ida som manglet.

Så er hun der plutselig, midt i en gjeng teaterstudenter som kommer ramlende inn på Antikvariatet. Og han reagerer momentant, loser henne ned ved siden av seg og kjører fullt fokus.

- Jeg husker at jeg var bekymret for at jeg hadde tatt for hardt i, ler han, klar over at han kan holde et temmelig intenst tempo. Men neida. Det sa pang.

- Og det er fortsatt topp stemning! sier Mads. To år er gått siden forlovelsen, men giftermålet lar vente på seg. For skal det gjøres, skal det være en «stor produksjon». Og nå står altså flere andre store produksjoner foran i køen. De rekker det ikke før sommeren 2020. I mellomtiden får romantikken - og separasjonsangsten - leve.

Topp stemning

Den som tror Mads Bones alltid går rundt som en trallende solstråle, tar feil. Men har også ganske mye rett. Alle som kjenner Mads trekker fram hans boblende humør. Og i det røde huset i Steinberget kan visst hverdagen nesten fortone seg som en musikal. Mads som kjører full vreng på lyden (seg selv) fra han spretter opp av senga, klar til å ta fatt på dagen. Kanskje litt over greit desibelnivå fra dusjen på badet. Når turen kommer til kjøkkenet, gjerne en trallende kommentar om hvordan han skjenker kaffe i koppen.

- Joda, skravla går. Og det kan være et høyt lydnivå. Vi har det veldig gøy, sier han med et slags forklarende knips. - Selv om det sikkert kan bli irriterende mye sang. Jeg synes at det kan være irriterende selv. Når min gode venn Olve nynnesynger og plystrer til det uutholdelige, er jeg førstemann til å si: Shut it!

Street smart: Mads viser festival fashion på oppdrag fra Adresseavisen i 2010.

Det kan gjerne skje etter at de «usual suspects», Olve Løseth, Kyrre Havdal og Mads, har lagt seg inn et sted, gjerne på Boneshytta i Oppdal, for å jobbe intensivt og konsentrert. Og er de der lenge, kan jo brakkesjuka komme. Altså.

- Jeg hater å bli hysjet på. Men det hender jeg hysjer. Selv om jeg kan være vel så ekstrem.

- Hender det at du blir lei av deg sjøl?

- Kjempelei! Hvis skravla har gått for lenge. Det har vært topp stemning…! Nå knipser han igjen: - Å gud, shut up, liksom, vær så snill…!

Men også der ute i verden tar han på seg ansvaret for at det skal være «topp stemning», et begrep han er hyppig bruker av. Og han lever som han snakker. Det kan være ganske slitsomt.

- Jeg hater surhet, det er ubehagelig. Jeg har så lyst til at det skal være topp stemning. Kom igjen, topp stemning! Kan vi ikke bare…!

Han legger i vei, han trekker pusten, han er kongen av smalltalk. Men forteller også at han kan kjenne det i magen, det at han liksom må gjøre det.

- Det er frykten for den kleine stillheten, men er jo litt artig også, for man får jo mange gøye samtaler med folk! sier han lett.

Gøy er også et ord Mads bruker ofte.

- Du har sjelden lyst til å være i dypt alvor, tenke på de store tingene, meningen med livet?

- Nei. Da går jeg rett i angst.

Han tuller ikke, trekker ikke på smilebåndet en gang.

- De store spørsmålene. Døden. Hvis jeg tar innover meg at Fredrik er ni år… det er så ubehagelig, jeg har ikke lyst til å være i det.

Her må vi skyte inn at Fredrik er en sprek labrador. Og ikke det minste fet. Om noen, for eksempel en litt stor dame, skulle hinte om slikt, kan det fort smelle en i retur, som for eksempel «du, ta og pass på vekta di sjøl». Men altså.

- Å dyrke det mørke, nei takk. Jeg tror det er sunnere å leite etter lyset. Jeg hadde for eksempel aldri turt å definere meg som en ateist, det er rett og slett for skummelt. Klippe av snora, så er det mørkt. Ingenting. Jeg vil heller håpe at man møter igjen noen man har mistet.

- Ingen troende, men en religiøst håpende?

- Ja!

Og det skal være sagt, at Mads Bones er ikke av dem som først gir opp håpet.

Seks trøkker i trynet

Det kan se ut som at han har surfet på en sammenhengende bølge av suksess. Men da har man ikke sett så langt tilbake at man har fått øye på døra til Teaterhøgskolen. For der buttet det. Gang på gang. Han kom til første runde, andre, til tredje. Sikker på at denne gangen skulle det gå. Men nei.

- Jeg søkte vel fem-seks ganger, sier han lett. Men husker hvor tungt det var. Den endeløse tomheten ved å rykke tilbake til start.

- Men når man begynner å kjenne at det slipper litt taket, som når en hodepine er i ferd med å gi seg, det skjæringspunktet er veldig interessant. Akkurat som i jobb, å nå bunnpunktet, og så kjenne at jo – det går!

I stedet for Teaterhøgskolen ble det fire år med steinhard disiplin utøvd av russiske lærere på GITIS i Århus. Greit å ha med seg på den smale veien mot de skrå bredder.

Barnebarnet til Bør

For også på Trøndelag Teater kan hver dag være en kamp. Hverdagen er ganske så lik, sier Mads.

Hæ?! Er ikke hverdagen nestenulykker, latteranfall, brukne bein og vandrehistorier? Men nei. Åtte ukers prøvetid. Prøvevegring. Problemer. Men det er jo noen oppsider også. Det kjennes jo alltid bra å få hovedrollen.

En av mange roller Mads huskes for, er Bør Børson. Og visstnok er han veldig lik farfar Ingvar på Rognes, som faktisk gikk under tilnavnet Bør Børson. En kremmer som bygde opp bedriften med å fylle opp lastebilen med et helt lass med budalstoler, kjørte til Tyskland, rev med seg halve julegata i Århus på veien, mista noen stoler og bytta resten i kjøleskap.

Et lite wienerbrød. I 2010 kom Bør Børson i en ny og spretten tapning på Trøndelag Teater med Mads Bones i tittelrollen. Selv er han barnebarn av «Bør på Rognes».

- Han hadde rukket å selge alle sammen før han kom tilbake til bestemor! Mads flirer. En kremmertype allright. Og kanskje bor det en Bør i barnebarnet også.

- Jo, hvis det betyr at man våger å satse. Og da handler mye mer om spennende prosjekter, enn om kroner og øre. Man må jo være i gang med nye ideer. Det er jo det som er gøy!

Komediedrømmen

Etter roller som Bør Børson og Mackie Kniven, har det ikke manglet på tilbud utenfra. Men han ble. Av den enkle grunn at det åpnet seg muligheter for egne prosjekter og regioppgaver. Blant annet for Robin Hood, som Adresseavisens lesere i fjor kåret til årets trønderske forestilling.

- At vi klarte å gå for hundre prosent belegg i så mange forestillinger på en helt nyskreven musikal med bare trøndersk musikk. Det er jeg superstolt over!

Så det var kanskje like bra at han ikke ble Trøndelag Teaters yngste teatersjef. For hva om Tordenskjold, med litt justeringer og omskrivninger, kan ta turen til København?

Fredrik er lei av å være tålmodig, han begynte å pipe prøvende for en stund siden, nå har det gått over til en jevn klagesang som Mads takler ved å snakke høyere. Den helt store hundedisiplinen har han kanskje ikke. På jobb er det noe annet. Der har han planer langt fram i tid.

- Det handler om å så, og så høste senere. Jeg hadde nylig en veldig spennende samtale om noe som kanskje kan skje i 2023, sier han.

Hvem vet om hva. Ny regi. Andre byer, andre scener. Gjerne noe innenfor film og tv. Men det er som i trøndersangen: Hjemfølelsen er sterk.

Og tenk en gang å kunne bygge byens store komediescene med restaurant, et hus som kan spille på lag med Trøndelag Teater og Avant Garden. Det hadde virkelig vært noe!

- Testiklestad ble jo utsolgt som sånn! Han knipser i fingrene og har helt rett, det var utsolgt med et knips. I disse dager spiller de 16 forestillinger på rappen.

«Mye Mads Bones nå», kan folk si. Men hva skal han gjøre med det? Sette seg passiv i en stol? Om ikke ideen om et alternativt juleevangelium ble lansert, om han ikke hadde stilt på kontoret til Seltun med ønske om å regissere. Om ikke han hadde meldt seg. Vel, da hadde det ikke skjedd.

Fredrik er lei av å mase. Ballen ligger der ute helt aleine. Nå vil han ut og leke. Sammen med noen. Som sin husfar.

Det gjelder å ha mange baller i lufta.