Som et heltubeskrevet blad i den trønderske bandfloraen har Døden den luksusen at de kan prøveå definere seg selv før resten av oss plukker opp hva det er de egentlig drivermed. I festivalprogrammet har de iallefall den mest utsvevende selvbeskrivelsenjeg har sett på en stund. Her er stikkordene varmt og opprørsk, bygdekultur vssubkultur og folkelig og voksen hardcore.
Når bandet blåserigang med kontante «Døden følger hvert skritt du tar», den eneste låta defleste i publikum har hatt mulighet til å sjekke før konserten, er detiallefall klart at vi har med hardcore å gjøre. Til og med en noe hakk dystrereog mer angstfylt variant enn det man er vant til i denne genren. Bandets musikker også av den uforutsigbare sorten hvor vi etter førstelåta tar runden viaintens power elektronika, bredbent rockeposering, skamløse soloer, noestonerriffing og tilbake igjen. Å hive seg gjennom dette på 25 min og samtidigframstå med et klart definert utrykk er et sjeldent kunststykke, men det gjøraltså Døden. At bandet framstår som en veritabel hardcore-supergruppe, med flereav byens beste utøvere innen genren kan være med å forklare dette.
Folkeligheten ogtrønderkulturen som påstås å ligge i tekstene glimter imidlertid med sittfravær i kveld, noe som kanskje var like greit. Det er noe tilløp tilallsangpotensiale på sistelåta, men det hadde vi nok klart oss uten. Døden er nemlig best når de operererinnenfor det støyende, fiendtlige og mørke -og det er heldigvis der brorpartenav konserten ligger.
Dette var ikke myejovialt, men det var en enormt spennende smakebit av et fantastisk lovendeband.