Den 67-utgaven av filmfestivalen i Cannes rundes av med prisutdeling i kveld. Vanligvis pleier det ved festivalens slutt å utpeke seg én eller to store favoritter, foran et mer eller mindre stort midtfelt. Etter at åpningsfilmen «Grace Of Monaco» ble buet ut, har filmer med de ekstreme kvalitetene som kan gi pris i Cannes kommet jevnt.

Det blir derfor en tøff jobb for Jane Campions jury både å avgjøre hvilke av de beste filmene som ikke skal få pris, samt å velge bare én film til Gullpalmen.

Mike Leighs solide kunstnerportrett «Mr. Turner» blir kanskje for tradisjonell for Gullpalmen, men Timothy Spall er garantert kandidat til skuespillerpris. Abderrahmane Sissakos «Timbuktu» fra Mali er noe så sjeldent som et drama om muslimsk fundamentalisme med humor og visuell prakt.

Den tyrkiske mesteren Nuri Blige Ceylans bergmanske samlivsdrama i spektakulær setting, «Winter Sleep» bør få en pris. Om den hadde vært litt kortere enn sine drøyt tre timer, hadde den vært favoritt til Gullpalmen. Argentinske Damian Szifrons «Wild Tales» er en god, grotesk hevnkomedie, som vil reise fra festival til festival etter Cannes.

Italienske Alice Rohrwacher er outsider med levende skildring av en italiensk birøkter og hans fire døtre i «The Wonders». Bennett Millers makabre brytedrama «Foxcatcher» er en kommende amerikansk klassiker, med fantastisk spill av Channing Tatum og Mark Ruffalo som OL-håp i bryting, Steve Carell som ekstrentisk milliardær og brytesponsor. De belgiske Dardenne-brødrene har to Gullpalmer fra før. Arbeidslivsdramaet «Two Days, One Night» kan gi dem fler. Et mer nyskapende valg ville være å gi prisen til kanadiske Xavier Dolan. Han er bare 25 år gammel, er på festivalen med film for fjerde gang. «Mommy» om en tenåring med ADHD og hans nesten like utagerende mor, er hans beste film, forrykende spilt.

Mot slutten av festivalen meldte russiske Andrey Zvyagintsev seg på i tetkampen med «Leviathan». Et saftig Barents-drama med trøblete familieforhold, korrupsjon og vodka, til kritisk blikk på dagens Russland. I en fantastisk scene fra grillfest med gevær drikker lokale polititopper seg sanseløse mens de skyter med bilder av gamle sovjetiske statsledere som blink.

I jevnt hovedprogram med mange topper har skuffelsene grovt sett vært fravær av gode asiatiske filmer, samt at de franske har vært lite å juble for. Selv om noen ropte «Godard er Gud!» på premieren til Jean-Luc Godards «Goodbye to Language» er eksperimentfilmen til veteranen i 3D mest en kuriositet. På papiret så årets Cannes som de gamle travernes festival. Det ble det ikke. Det hadde vært friskt og fortjent med den edleste palmen til russeren, tyrkeren eller kanadieren.