I sommer kom det ut en bok i Frankrike av forfatteren Michel Houellebecq. Den handler om en muslimsk overtagelse av Frankrike i det en muslim på lovlig vis blir valgt inn i regjeringen og derpå blir president. Det er klart for mange allerede at vi nå befinner oss i en oppløsnings- og overgangstid og spådommene er mange og svært variable om hva som kommer til å skje og på hvilken måte. Påvirket av hendelsene i Østen – Syria, Palmyra osv. er det all mulig grunn til å være engstelige og det er jo mange av oss også. Flyktningestrømmen velter innover i forsøk på å komme til Europa – Ungarn bygger mur osv. Kort sagt er det en folkevandring. Mange ser i den forbindelse for seg et blodbad i en krig mellom muslimer og kristne, mens andre finner dette altfor overdrevet og naivt.
LES PÅ PLUSS: Biskop Singsaas - Vi må ta imot dem som kommer
Hvorom allting er så ble Hitler i sin tid også lovlig valgt i Tyskland, så det er vel ikke så naivt om man tror at historien kan gjenta seg. I alle fall – den som ikke ser visse faremomenter i en tid som dette må være temmelig blåøyet. Men altså, i Houellebecqs tilfelle foregår overtagelsen på fredelig vis – Frankrike får sin første muslimske president, valgt legalt og som selvsagt fører til visse forandringer. Kvinnene må tilbake til heimene sine ikledd hijab og burka, mennene får flerkoneri og yrkeslivet blir også temmelig forandret. For eksempel får professorene valget mellom å miste jobben eller konvertere til islam – noe de aller fleste gjør. I parentes bemerket tror jeg nok de fleste av oss også vil gjøre nettopp det – i hvert fall gjør de det i boken. De fleste kritikerne finner boken realistisk.
LES PÅ PLUSS: Bleken må bort for å holde ut
Jamenn – hva er det med de kristne verdiene som vi smykker oss med? Ja, si det. Noen har forresten sagt det. For en tid siden kunne man lese i avisen følgende utsagn fra en høytstående teolog hvis jeg av barmhjertighetsgrunner skal skjule: «Det finnes ingen spesifikke kristne verdier.» Så langt har vi altså kommet. I redsel for å krenke er man villig til å tåkelegge de alvorligste ting. Jeg for min del trodde at nåden i hvert fall var en spesifikk kristen verdi, men nei, altså ikke. Så den som tror det blir et blodbad mellom hvem som kan ta det helt med ro – det er nok mest på papiret verdiene finnes. For hva er kirken blitt i våre dager? En kosekirke som gjør hva som helst for å bli populær og festligst mulig. Som lager kunstgalleri og hotell av selveste Nidarosdomen med et minimum av pietet for den verdi de er valgt til å forvalte. Og dette er ikke noe spesielt for domen – over alter det den samme mangel på det som nettopp er det vesentligste for en religion – nemlig lidenskap. Det er troen og lidenskapen som driver verket.
Bildet som berget Svartlamoen
I sommer under Olavsfestdagene gikk jeg en dag på plassen foran vestfronten. I det jeg runder hjørnet på To Tårn kommer en mann mot meg – en vanlig mann i 60-årene. – intet galt med ham. Bortsett kanskje fra genseren da. På den stod det på mannens bryst, trykket med digre, lysende bokstaver – som man måtte være blind for ikke å se: VI DREKK – VI PULE – VI SPYR – VI SLOSS. Nå tror jeg ikke at jeg er særlig prippen, men ovenfor denne betagende poesi måtte jeg dog gi tapt – den var vel kanskje et hakk for mye. Jeg tenkte videre: «Ja, det er så – mannen tar genseren på seg, men hvor kommer den fra? Det må jo være en fabrikk som lager den,» og jeg synes jeg ser samlebåndet. Men la oss tenke at dette foregår utenfor en moske i Østen – etter tro og forhold forandre selvfølgelig, men altså like kraftig kost. Mannen ville øyeblikkelig blitt fjernet, hodet hans antagelig også. Og nettopp dette er forskjellen. All vår kristne lidenskap er dunstet bort som røk for vinden, og den som tror fylkingene fra Stiklestad vil møte opp for å forsvare verdiene, tar skammelig feil. Eller, kjenner dere, kjære lesere, i deres bekjentskapskrets noen som vil? Forsvare verdier som, i følge vår tidligere nevnte høytstående teolog, ikke en gang finnes. Men tilbake til vår betagende scene – kirkeklokkene begynner å slå – denne herlige musikk fra tårnene runger over oss, der nede tumler mannen omkring med sitt vitalistiske budskap: Vi drekk – vi pule – vi spyr – vi sloss. Solen glitret, og ja, jeg følte meg nesten som Bjørnson: «Jeg kjører frem gjennom strålefryd – i søndagsstillhet med klokkelyd.» Ja det er vakkert, stort bedre kan det ikke bli.