Det finnes utallige innfallsvinker når man skal skrive minneord om Odd Børretzen, som døde natt til lørdag, to og en halv uke før han skulle fylle 86 år.
Jeg kunne lagt vekt på «Noen ganger er det all right» og hans voldsomme suksess på 1990- tallet. Jeg kunne skrevet om det enorme platesalget og alle prisene han fikk. Eller om hans debut som forfatter i 1959, etter flere år som sjømann og telegrafist. Da utga han ei bildebok for barn der han selv sto for både tekst og tegninger.
Jeg kunne tatt for meg «Det norske folks bedrøvelige liv og historie», ei bok han tegnet og skrev i 1968. Allerede da fant han sin egen form for satire som preget ham i alle år siden, bortsett fra at han var mye skarpere da han var yngre, enn mot slutten av livet.
Streng oppdragelse
Unge Odd Børretzen hadde mye å gjøre opprør mot. I likhet med for eksempel den tre år yngre forfatteren Kjell Askildsen var han offer for en streng, religiøs oppdragelse. Han brøt tidlig med denne bakgrunnen, men den preget mange av tekstene hans helt til det siste.
Alt dette kunne jeg skrevet mer om, men det som umiddelbart dukket opp da meldingen kom om at han er død, var et intervju jeg gjorde med ham i midten av september, dagen før han skulle opptre i Dokkhuset. Så vidt jeg har sett, var dette det siste intervjuet han gjorde med en norsk avis.
Han hadde skrevet nye tekster og kom til Trondheim med en forestilling der han så tilbake på 70 yrkesaktive år. Han sa det var slitsomt å reise, men ville nødig si nei når noen ba ham opptre. Han var slett ingen pensjonist, og likte seg godt på veien sammen med sine langt yngre musikere, Thomas T. Dahl jr. og Ole Marius Sandberg.
Ikke bedre før
Vi snakket om hvilke samfunnsendringer som hadde gjort sterkest inntrykk på ham gjennom livet.
–Jeg vokste opp i de harde 30-åra. Vi tenkte ikke på de årene som spesielt harde da vi opplevde dem, men de blir ansett som harde i ettertid. Da var Norge et av Europas fattigste land. Nå er vi det rikeste. Det har vært et hundreår med enorme endringer, sa Børretzen.
Jeg spurte om han mente alt var bedre før, og han svarte «slett ikke».
–Det stemmer ikke at all forandring er et onde. Utviklingen har gitt oss mye godt, men den har nok ikke gjort oss lykkeligere. Mye av den frykten mennesker har slitt med, har nok forsvunnet. Men det har kommet en ny frykt i stedet. Terrorangrepet i New York i 2001 er et eksempel på det.
Bak scenen i Samfundet
Han nevnte årene like etter andre verdenskrig og 1950-tallet som en periode mange i hans generasjon ser tilbake på med en slags hengivenhet. Alle ville det samme. Norge var preget av samhold og optimisme. Børretzen ville ikke være med på at det norske samfunnet var «bedre» den gangen, men minnet om at vi var preget av andre verdier.
Odd Børretzen var aldri noen nostalgiker. Hans humoristiske, ofte harselerende skråblikk på tilværelsen rammet ikke minst hans egen generasjon. Og han hadde alltid en høy stjerne blant de unge.
Jeg møtte ham og hans mangeårige samarbeidspartner Lars Martin Myhre foran en konsert i Studentersamfundet i 1996. Kort tid i forveien var han nær ved å dø av kreft. Han ble helt frisk, men sa at når man har vært nær ved å dø, blir man et litt annet menneske etterpå.
Høsten har nådd oss
–Av og til kan jeg være så sentimental at det ikke er til å holde ut, sa Børretzen, som mente begeistringen han ble møtt med, var helsebringende.
Han var 70 år gammel, publikum i salen var rundt 20. Bestefar sto på scenen, men han ble mottatt som om han var en av deres egne, med den forskjell at han hadde noen flere erfaringer å bygge på.
Et snev av vemod, alltid humoristisk og ofte selvironisk, hadde sneket seg inn i tekstene til den gamle ironiker. Alle forsto hva han mente da han snakket mer enn sang:
«Nå når høsten har nådd oss to, er vi blitt så snille. Vårt blod renner stille som vann i en svart, stille elv... Da det var vår, kunne et glimt av dine lår gjøre meg gal. Nå legger vi kabal.»
