Den syv episoders tv-serien etter Lars Saabye Christensens roman får premiere på NRK søndag med de to første episodene. Serien har noen av kvalitetene man kan forvente av et bredt, nasjonalt generasjonsdrama om bortkomne menn og kvinnene rundt dem.

De første episodene er bedre enn de siste og serien har noen av trekkene som har gitt norsk tv-drama et seigt rykte i det siste. Sammenlignet med fjorårets TV-serie «Erobreren» eller den mislykkede Saabye Christensen-filmatiseringen «Maskeblomstfamilien»(2010) er dette heldigvis et par hakk bedre.

Ramme, tidsbilder og tematikk gir historien stort potensial som bredt tv-drama. Den dramatiske åpningsscenen utspiller seg på frigjøringsdagen i 1945. Handlingen går også tilbake til 30-tallet, men tyngdepunktet av serien utspiller seg vekselvis på 60-tallet og 80-tallet.

Nicolai Cleve Broch spiller den voksne utgaven av Barnum, som i 1988 sitter som forfatter og forsøker å fortelle sin familiehistorie. Jakten på, skildringen av og forholdet til hans halvbror, bokseren Fred som forsvant på 60-tallet, er motor og smertepunkt i serien.

Det beste med «Halvbroren» er scenografi, foto og spill i scenene fra 40- og 60-tallet. Oscar Sandven Lundevold som den unge Barnum er den beste Saabye-Christensen-figuren på film siden Anders Danielsen Lie i «Herman» for 22 år siden. Scenene mellom han og Frank Kjosås som Fred gir kompleksitet og nerve i en serie som ellers for ofte gjør det for enkelt for seg selv og publikum.

Leiligheten på Fagerborg i «kvinnehuset» med Ghita Nørby, Marianne Nielsen og Mariann Hole som tre generasjoner mødre gjør seg godt, i fin dramatisk match med Jon Øigaarden som hamsunsk skikkelse som far til Barnum. Scenene mellom Cleve Broch og Agnes Kittelsen i blokk på 80-tallet er like levende som en gammel Howard Jones-låt.

Den stadige vekslingen mellom tidsplan er vanskeligere å få bra i tv-serie enn på litteratur og film. Her blir det noe utvendig, stilisert og overtydelig over 80-tallsrammen. Med snøfnugg og regn i sakte kino og en grublende Barnum ved skrivemaskin blir rammefortellingen med jakt på halvbror, samlivstrøbbel og strevende kunstner langt svakere enn oppvekstdramaet.

John Christian Rosenlund er en av landets beste filmfotografer. Regissør Per Olav Sørensen har mest erfaring fra teater. Serien hadde tjent på et mer konsentrert, mindre jålete filmatisk uttrykk. Den indre dramatikken funker bedre enn den ytre, hvor det ofte smøres for tykt på, særlig i boksekamp mot slutten.

«Halvbroren» ser bedre ut enn den er, men det er tross alt noe, og viktig for å treffe bredt. Mange gode skuespillere, artige tidsbilder og fine enkeltscener og episoder gjør serien verdt å følge. Helheten svekkes av ujevnt grep og et pliktløp av en finale, fortalt med teskje. Det kunne vært verre, men burde strengt tatt vært enda litt bedre.