I Trondheim er landbruksinteresser og boliginteresser blitt satt opp mot hverandre den siste tiden. Hva er fakta og myter i forholdet mellom landbrukspolitikken og boligpolitikken?
I en tid med både klimaproblemer og økonomiske problemer ute i verden, er spørsmålet om matsikkerhet viktigere enn på lenge. Et sentralt element i dette er å ta vare på den matjorda vi har. Norge har cirka 3 prosent dyrka mark. Det er lite per innbygger i forhold til de fleste sammenlignbare land.
Enkelte mener at jord som bygges ned kan erstattes med nydyrking, men kvaliteten på den matjorda som er dyrket i dag er høyere enn det som eventuelt kan nydyrkes. Den jorda vi bygger ned i dag, er altså den beste jorda vi har.
Da den rødgrønne regjeringen først ble valgt i 2005, satte den i gang et arbeid for å styrke jordvernet. Stortinget satte blant annet som målsetting å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Et ledd i dette arbeidet var rapporten «Klimaskifte for jordvernet» som ble framlagt i 2008.
Rapporten viste at i perioden 1993-2004 var 11400 dekar matjord omdisponert per år. En halvering vil da gi 5700 dekar. Rapporten hentet ut sine tall for de neste par årene fra Kommune-Stat-Rapportering (KOSTRA), men peker på at disse tallene har en til dels betydelig underrapportering. Rapporten peker også på at arealpresset ofte er knyttet til tettstedene. Konflikten bolig / matjord er dermed sentral i spørsmålet rundt jordvern.
Hvordan er det gått senere? 17. juni i år la regjeringen fram en oversikt over omdisponert matjord, under overskriften «Jordvernet styrket – mindre dyrka jord omdisponert». Den viser at omdisponert dyrka jord i 2012 var 6567 dekar etter en nedgang de siste tre årene.
Selv om man viser en nedgang, er det grunn til å tro at KOSTRA-tallene fortsatt innebærer en viss underrapportering. I tabellen har regjeringen også trukket fra areal til skogplanting. Begge disse elementene vil gi en høyere reell omdisponering, men selv uten dette, er vi altså to år på overtid et godt stykke unna halveringsmålet på 5700 dekar som skulle være nådd i 2010.
Sør-Trøndelag nevnes spesielt som et av fylkene som omdisponerer mest. Her var tallet 846 dekar – omtrent nøyaktig det som ville trenges for å få omdisponeringen ned mot målet som Stortinget har satt.
Det virker altså som regjeringens og Stortingets ambisjoner er svekket siden målene ble vedtatt. Et resultat av dette kan vi også se på Arbeiderpartiets landsmøtevedtak hvor boligbygging ble prioritert foran natur og jordvern.
Lokalt i Trondheim har nå også SV gått inn for en omdisponering av 1000 dekar fordelt på 6 områder. Om jordvernet ligger i tryggere hender hos miljøvernminister Solhjell, enn det gjorde da Erik Solheim ga grønt lys til nedbygging av Torgård-sletta i 2008 er heller ikke sikkert.
Men hvor viktig er denne matjorda for de norske boligprisene? Det er ikke akkurat areal som er problemet i landet vårt. Selv om noe av landbruksjorda ligger tett innpå tettbebygde områder, burde det være mulig å finne plass for boligbygging et sted på de resterende 97 prosent av arealet.
Vi har hatt en farlig boligprisvekst i Norge de siste tiårene. Selv om folks kjøpekraft øker generelt, har boutgiftene for mange økt mer. Mens Arbeiderpartiet åpenbart mener et sterkt jordvern er en årsak, har partiene på Høyresiden ofte skyldt på myndighetskrav om for eksempel tilgjengelighet som skal gi økt press på boligprisene og redusert lønnsomhet i byggenæringen. Dersom man ser på statistikken, så stemmer ikke dette. Bransjeorganisasjonen Arkitektbedriftene viser med sin statistikk at nye myndighetskrav ikke har fått noen varig virkning på boligprisene, og peker i en kommentar på at byggenæringen selv har et ansvar for kostnadsdrivere som «dårlig planlegging, elendig samspill i prosjektprosessene og mangel på systematikk».
De fleste steder i landet er det også arealer som er regulert til boligbygging som ikke er blitt bebygd. I hovedstaden er det regulert 22000 boligtomter som ikke er bebygd, og Plan- og bygningsetaten har vist at det er plass til 130000 innen dagens boligsoner.
Lignende situasjoner, om nedskalert, har vi i andre storbyer som Trondheim. Det er ikke slik at en utbygging ikke ville være lønnsom, men tomtene står ubebygde når de ikke ansees lønnsomme nok for utbyggerne. I hvert fall ikke når store entreprenører og utbyggingsselskaper heller kan bruke sin ikke ubetydelige lobbymakt til å påvirke lokalpolitikere til å legge noe av den beste landbruksjorda vår under asfalt. Det er et uheldig knefall for markedskreftene når flertallet i bystyret i Trondheim går med på dette.
Boligprisutviklingen løses med andre midler. Boliger, inkl. bolig nr. 2, blir lavere beskattet enn annen eiendom, og er et yndet investeringsobjekt. Det driver prisene opp, og denne skattefordelen må avskaffes. Rødt vil også bygge 5000 nye studentboliger årlig i tillegg til rimelige kommunale utleieboliger, og en ny tredje sektor prisregulerte boliger utenfor markedet. Dette vil gi folk et alternativ til dagens markedstvang, og dempe prisene i resten av markedet. Norge har et av verdens mest liberaliserte boligmarkeder. Ved å tøyle dette, kan vi både skaffe folk billigere boliger, og bevare matjorda vår.
Ironisk nok er en av de viktigste årsakene til boligmangel i storbyene en storstilt sentralisering. For å motvirke dette presset trengs en aktiv distriktspolitikk, inkludert en god landbrukspolitikk. En nedprioritering av jordvernet borger ikke akkurat for dette.