Her, fra Ringve, dro Peter Wessel til København og ble Tordenskjold. Han vendte aldri tilbake.

Nesten 300 år senere dro Randi Stene fra andre kanten av Trondheim samme vei og ble operasanger ved Det kongelige teater.

Mens Peter Wessel hviler i sin sarkofag i Holmens kirke, utfolder Randi Stenes fyldige mezzosopran seg i Operaen på Holmen. For åttende gang i år har hun vendt tilbake og inntatt Ringve med sin egen festival, Sommersang. Sammen med kolleger og venner fra nettverket sitt av musikere fyller Randi Stene bygningene med kammermusikk, der sangen får stå i sentrum.

For to år siden inngikk Ringve musikkmuseum og Trondheim symfoniorkester et samarbeid som ga festivalen et fast fundament. Med Randi Stene som kunstnerisk leder kunne Sommersangen bygges videre ut, blant annet med en årlig opera.

– Scenen i konsertsalen er ikke laget for opera, men vi har vist at opera i det lille format fint går an å spille der, sier Randi Stene. I fjor var det barokkopera under Sommersang, og i år «Maria de Buenos Aires» en tango operita, liten tangoopera, som Astor Piazzolla selv kalte den – fyrrig, mystisk og gripende.

Tango og motspill

– Jeg er glad i å utfordre det opplagte og tradisjonelle ved å gi det motspill. Det vi gjør, må ikke bli endimensjonalt. Tør vi å utfordre det vante og opplagte, ser og hører vi mer. I tangoen ligger det noe fysisk og direkte som appellerer til oss, men den er ikke bare smektende rytme og harmoni. Den er rett på. Rytmen river oss med, men den stryker oss ikke med hårene. Den skifter, den «kradser» og klorer. Den er spill og motspill, den er før og etter, med dybde og tidsperspektiv. «Maria de Buenos Aires» er tango på liv og død. Liv, sex, kjærlighet, og døden som en naturlig del av det, en del av livet.

Selv gir Randi Stene to konserter under Sommersang. Publikummet hennes i Trondheim har fulgt med i karrieren og opplevd hvordan stemmen hennes har utviklet seg.

– Jeg er heldig. Med mitt mørke mezzoleie hører jeg med til dem som kan synge lenger. Før passet stemmen godt til barokkopera og romanser. Nå ligger den bedre til rette for stor opera, forteller Randi Stene, som har sunget mange Wagner-roller og ønsker seg flere.

– Aldersgrensen for sangere ved Det kongelige teater er 56 år, så vi blir oss bevisst vår egen alder på et nesten unaturlig tidlig tidspunkt. Jeg er så utrolig glad for å kunne fortsette med en stemme på topp i et repertoar med store utfordringer.

Utfordrende livsvending

At det ikke er noen selvfølge å få synge, fikk Randi Stene selv erfare for tre-fire år siden. Et syndrom som påvirket lillehjernen gjorde henne følelsesløs i ene halvdel av ansiktet og førte til ustabil sangstemme.

– Noen nervetråder i det problematiske området gikk ned til stemmebåndene og gjorde at jeg mistet kontrollen over sangstemmen. Tilstanden var ikke farlig å leve med, men jeg fikk valget: Operasjon, eller slutte å synge. Jeg vurderte det seriøst og kom til at jeg måtte velge operasjon. Den gikk bra, og jeg trente meg opp igjen. Det har tatt tid, men det var et riktig valg, fastslår Randi Stene.

– Jeg har alltid vært sterk og frisk og er glad for å være tilbake igjen for fullt. Det som skjedde med meg, viste meg hvor sårbar vår trygge tilværelse er. Rehabiliteringsperioden lærte meg å gå inn i det som skjer, ikke stritte imot, men leve i det. Jeg lyktes også med å arbeide meg ut av det igjen. Opplevelsen har gjort meg sterkere.

Vekselvirkning

– Du er også professor ved Norges musikkhøgskole, NMH. Hvordan kombinerer du det med å være aktiv sanger selv?

– Vekselvirkningen mener jeg er gunstig, både for meg og for studentene mine. Jeg har 20 prosent stilling ved NMH, mer blir det ikke tid til ennå. Ved å være aktiv sanger kan jeg kan hente fra 30 års erfaring, men også fra ferske opplevelser. Det kommer studentene mine til gode. Selvsagt gir det også troverdighet til undervisningen. Jeg er trygg på det jeg formidler.

– Tar det ikke tid og krefter fra din egen karriere?

- Nei, det er spennende og viktig å formidle til en ny generasjon sangere. Men jeg må innrømme at det var en nærmest sjokkartet overgang. Plutselig handlet det ikke om meg og mitt. Det ble en bratt læringskurve! Men nå er det helt topp. Å undervise har gjort meg mer oppmerksom, for eksempel på kolleger, både dem jeg kjenner godt og dem jeg ikke kjenner og bare skal arbeide med i et par måneders tid.

En ensom prosess

–Du kommer tett på studenter i et krevende studium som sender dem ut i verden som kunstnere uten sikkerhetsnett?

– Ja, yrket er tøft, og studiet er tøft. Å utvikle stemmen er en langsommelig og ensom prosess. Noen kjører på der de burde skynde seg langsomt. Å ha godt stemmepotensial er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for en scenekarriere. Mye annet skal også klaffe: å formidle, å stå på en scene, kontrollere nervene… Studentene må bli glad i å bli bedre, glad i musikken og glad i seg selv. Men de har påkjenninger som skal takles: avslag fra et lærested der de har søkt om å komme inn, dårlige kritikker etter en opptreden, osv. Øverommet hjelper dem. Det går ikke an å være sur når man synger. Å synge er fysisk, det er som å trene, og etterpå har du det alltid bedre. Du angrer aldri på at du har trent! –Hva betyr det å få arbeide i Trondheim, kunne det like gjerne vært for eksempel Bergen som Sommersang på Ringve?

– Ja, det kunne det. Men jeg er glad for at det er her det foregår. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 19, og videre til København etter endt utdanning. Der har jeg hatt fast base siden, og der er familien min. Flyttingene har gjort at jeg føler meg hjemme mange steder og kan arbeide hvor som helst. Likevel er det noe eget ved å lande på Værnes. Vi har hus på Byneset på gården der jeg vokste opp. Jeg er hjemme der også.

Randi Stene beskriver seg etter hvert som skandinav, med norske, svenske og danske venner og nære kolleger.

– Skandinavia er blitt mitt hjemmeområde. Men jeg har reist mye, også utenom Norden, ankommet til en ny produksjon der jeg skal arbeide tett med folk jeg aldri har møtt. Man blir tilpasningsdyktig: Hvem skal jeg kysse neste gang? Det blir en del kyssing.

Lesbisk grevinne

– Hvem skal du kysse neste gang?

– Neste produksjon blir «Lulu» av Alban Berg. Stefan Herheim setter iscene.

– Atonalt og vanskelig?

–Ganske ulogisk virker det iallfall, helt til det blir logisk. Sånn var det også med «Le Grand Macabre» av Ligeti, der jeg spilte den sadistiske Mescalina, som slår og mishandler mannen sin til kromatikk og tilsynelatende ulogiske sprang. «Dette får jeg aldri lært», tenkte jeg. Men så blir det melodiøst og logisk, sier Randi Stene.

– Jeg liker litt skakke roller. Da jeg stod på scenen i «Rigoletto» i Trondheim for 30 år siden og skulle være en forførende og utfordrende Maddalena, var jeg så flau at jeg hadde mest lyst til å gi opp alt sammen. Men det kan læres. De fleste ting ved dette yrket kan faktisk utvikles. Nå elsker jeg å tulle og leke på scenen. I «Lulu» skal jeg være lesbisk grevinne.

– Heltinnen er nesten alltid sopran. Er du aldri misunnelig?

– Misunnelse treffer man på overalt i dette yrket. Men å være misunnelig på folk, spiser deg opp. Jeg har erfart at jo mer jeg klarer å unne andre mennesker, desto bedre for oss alle. Ros alltid det som er bra! Det gir dobbelt tilbake.

7 spørsmål

1. Hvilken bok har inspirert deg mest?

«Det sjuende møte» av Herbjørg Wassmo. En bemerkelsesverdig kjærlighetshistorie, der de to vi håper og tror skal få hverandre, går sine egne veier og møtes tilfeldig flere ganger over flere år før det syvende møtet, som blir avgjørende.

2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

Det er jeg usikker på. Film ser jeg mest hjemme sammen med familien, og det går i filmer som samler oss. Susanne Biers filmer, for eksempel.

3. Hvilken musikk kobler du best av med?

Musikk uten sang! Da leter jeg ikke etter faglige ting, men bare lytter for min egen del. Beethovens strykekvartetter, for eksempel.

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?

Livet er for kort til opera der klisjeene får fritt slag. Hvis jeg skal høre på det, må det være utrolig bra sunget.

5. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst oppleve?

Det ønsket får jeg snart oppfylt. Jeg ser veldig fram til utstillingen «Bleken og Sitter» på Trondheim kunstmuseum.

6. Hvem vil du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?

Det må bli Håkon Bleken - med østers og champagne. Han har vært hos meg på middag før, og jeg vet at det er hyggelig!

7. Kulturminister for én dag, hva ville du gjort?

Jeg ville forsøkt å oppklare en misforståelse. Som i idretten er det også i kunsten: Bredden og toppen, og bredden og det smale, er like nødvendige for utvikling, og inspirasjonen går begge veier. Uten opera, ingen trekkspillfestival, og omvendt.