De belgiske filmskaperbrødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne er regjerende konger i sosialrealisme på film. De har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger, for «Barnet» (2005) og «Rosetta» (1999) og har hentet ytterlige fem priser for i alt seks filmer på verdens mest prestisjetunge filmfestival.
De er kjent for røff, menneskelig sosialrealisme fra samfunnets nedre lag, med et ujålete trøkk av autentisitet til særegen filmatisk kraft. Det er nok en av grunnene til at de aldri har brukt kjente skuespillere eller stjerner. Før nå.
Franske Marion Cotillard fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle som Edith Piaf i «La Vie En Rose» (2007). Siden har hun spilt i en rekke amerikanske storfilmer, som «Inception» og «The Dark Knight Rises». Det spørs om hun noen gang har levert bedre, mer intens filmprestasjon enn som hardt presset småbarnsmor i desperat kamp for jobben.
Cotillard spiller en sykmeldt ansatt i et solcellefirma. Ved filmens start får hun vite at arbeidskollegaene skal ha avstemming. Valget står mellom tusen euro i bonus til hver, eller om den langtidssykmeldte skal få fortsette. I løpet av to døgn oppsøker hun sine kolleger for å prøve å samle flertall for å beholde jobben og unngå økonomisk krise for familien.
Usentimentalt, men hjerteskjærende, med fabelaktig spill av hele ensemblet, tematiserer Dardenne-brødrene egeninteresse opp mot solidaritet blant hardt arbeidende vanlige mennesker. Filmen er fortalt som en emosjonell thriller, men helt uten staffasje eller effekter.
Usminket og sårt tolker Cotillard en ung kvinne som har møtt veggen, i ferd med å reise seg, når teppet ser ut til å bli revet vekk under henne. «To dager, en natt» er en «Sykkeltyvene»(italiensk neorealistisk klassiker) for vår tid, om arbeidsmarked, grådighet, jobbtrygghet og fellesskap under press.
Dardenne-brødrene har vært så gode så lenge at det for oss som har fulgt dem siden starten, er mulig å overse hvor raffinerte og konsentrerte de er blitt. De har nok laget mer originale filmer, men som filmfortellere er de helt på høyden her. Dessuten slår filmen til med en finale som gir dramatisk etterspill og hever «To dager, en natt» til europeisk film av beste merke.
