«Lucy» har blitt årets mest overraskende braksuksess på kino i USA. Det viser hvor langt det er mulig å nå med et friskt, originalt opplegg og en befriende annerledes kvinnelig actionhelt, i en tid hvor feltet domineres av oppfølgere, tegneserieunivers, monster, roboter og forslitte mannlige actionhelter i klodekamp.
«Lucy» starter forrykende, med Scarlett Johansson som partytrøtt amerikansk student i Taiwan. I åpningsscenen får hun en koffert med mystisk innhold festet til håndleddet av sin siste sengepartner, intenst godt spilt av danske Pilou Asbæk.
Motoren i filmen er et nytt bevissthetsutvidende ungdomsdop utviklet for kinesisk mafia. Det nye stoffet får brukeren til å ta i bruk mer av hjernekapasiteten sin. Johansson får i seg en dose som gjør henne skummelt sterk og skarp.
Filmen er regissert av franske Luc Besson. Fra å være ledende filmskaper på 80-90-tallet med filmer som «Leon» og «Det femte element», har han blitt stadig mindre interessant som regissør, men suksessrik som manusforfatter og produsent for kassasuksesser som «Taken» og «Taxi».
«Lucy» er hans beste og mest lekne film som regissør siden 90-tallet. Hjerneforskning og evolusjon kobles frekt og effektivt til fartsfylt, brutal og etter hvert ganske speisa action, etter som Scarlett Johansson utnytter stadig mer av hjernekapasiteten.
En rølpete lekenhet, forsterket av Scarlett Johanssons framtoning i tittelrollen, som gjør «Lucy» til forfriskende popkornfilm. Det kan innvendes at opplegget bokstavelig talt tar av mot slutten, at filmen er hensynsløs brutal og at den når alt kommer til alt er en utspekulert søkt thriller i smart innpakning.
Poenget er at «Lucy» er verdt turen, med en lekenhet og friskhet i opplegg og regi som gir severdig, speisa action. Ta bruken av språk. Filmen utspiller seg i flere land, men bruker ulike språk til en styrke i spenningen, heller enn å dyppe handlingen i filmaksenter. Dessuten kan du jo tenke over når du sist du så en forrykende actionfilm som oppfordret til å ta i bruk mer av hjernekapasiteten.
