I løpet av vinteren har det – igjen – vært debatt om stedsnavn i Adresseavisens spalter. Foruten å «finne opp»nye skrivemåter av stedsnavn, kan man mistenke kartverk og språkråd for å drive med offentlig navneforfalskning.
I Trondheim er Væretrøa blitt til Værestrøa, Stokkanhaugen til Stokkhaugen, Sjetnemarka til Sjetnmarka og Bjørkmyr til Bjørkmyra. Tallrike tilsvarende eksempler finnes i andre kommuner. I noen tilfeller når imidlertid de som blir rammet frem ved å klage. Statens kartverk måtte gi opp forsøket på å endre navnet på grenda Hårstad i Stordalen i Åfjord til Håstad.
Stedsnavnansvarlig i Statens kartverk, Nils Jørgen Gaasvik, forklarer etatens iver etter å endre skrivemåten på stedsnavn med blant annet følgende: ”Den metoden som har vært brukt av språkforskere, og som er nedfelt som hovedregel for normering i stedsnavnloven av 1990, er å ta utgangspunkt i lokal nedarvet uttale og normere i samsvar med gjeldende rettskrivningsprinsipper.” Ut fra det siste skulle det være interessant å få forklart hvorfor Trolla idrettslags ”vaffelhytte” nord i Bymarka nå skal hete «Damhaugen»(med dobbel m) – så vidt jeg vet heter det ifølge norsk rettskrivning fortsatt en dam (med enkel m).
Siden vi nå har tatt steget ut i byens markaområder, er det fristende å bringe også noen andre stedsnavn til torgs, og spørre om ikke kartverk og navnekonsulenter er kommet i skade for å drive offentlig navneforfalskning.
Vi kan begynne med Schivevollen ved Hestsjøen i traktene sør for Jonsvannet, ikke så langt fra parkeringsplassen på Saksvikvollen. På nye kart er plassen navngitt som «Skivevollen»
Plassen var opprinnelig en seter under gården Kuset, og het på grunn av beliggenheten fra gammelt av naturlig nok Hestsjøvollen. I 1806 ble Kuset kjøpt av Rejnholdt Johannes Schive, som ved ekteskap var blitt eier av Elgesæter gård. Prestesønnen fra Orkdal tilhørte en gammel trondheimsslekt – en av hans forfedre, Lauritz Jenssøn Schive, var rådmann i byen på 1600-tallet. Som sin far var også Rejnholdt Schive utdannet teolog, men noen kirkelig stilling hadde han aldri. Han livnærte seg blant annet som huslærer i noen år, inntil han i 1799 gjennom sitt ekteskap ble en velstående storbonde.
Med på kjøpet av Kuset fulgte også Hestsjøvollen, som i tråd med datidens skikk fikk nytt navn etter sin nye eier – Schivevollen. Hvordan Statens kartverk har fått dette til å bli til ”Skivevollen” må gudene vite. Opphavsmannen het altså ikke ”Skive”, men Schive, og en annen skrivemåte er og blir en historieløs forfalskning som vanskelig kan forklares med ”offentlig normering av stedsnavn”.
Neste eksempel er navnet på det nordøstligste vannet i Bymarka, mellom Blyberget og Sommerseter.
Sommerseter ble i 1741 overtatt av kanselliråd og hospitalsforstander Jens Hansen Sommer. Han bygget ut den gamle bygselplassen til et betydelig gårdsbruk. Da han døde giftet enken seg i 1764 med hører (en gammel tittel som i 1806 ble endret til adjunkt) ved Trondheim katedralskole og senere kanselliråd Simon Lorentz Thaysen, som dermed ble den nye herren på Sommerseter. Han kjøpte seg inn i Ila møllebruk, og for å sikre møllebruket stabil vannforsyning fikk han i 1772 demmet opp to opprinnelig mindre dammer – Lille Kobberdam og Øvre Mølledam – til én større dam, som på folkemunne selvsagt fikk navnet Thaysendammen. Og det er dette den burde hete i dag også – ikke «Theisendammen» (som den lenge har vært navngitt som på kartene) og slett ikke «Theisendammen»som den nå visstnok skal hete.
Et tredje eksempel kan vi også ta med, fra Leinstrandmarka denne gang. Der ligger i den sørvestlige skråningen av Bjørkåsen restene av en nedlagt seter som på kart har fått navnet «Skarestusetra» og «Skadestusetra». Det siste er nærmest sannheten, men like fullt feil.
Setra ble bygget i 1844 av bynesbonden Lars O. Gaustad, som på den tid var eier av gården Gaustad Schadestu. Gårdsnavnet er etter underoffiseren Johan Schade fra Trondheim, som kjøpte gården i 1725. Også her er utgangspunktet for stedsnavnet altså et personnavn som er kommet på ville veier – kan hende fordi man ikke har undersøkt bakgrunnen for navnet.
Stedsnavnansvarlig i Kartverket, Nils Jørgen Gaasvik, forteller i Adresseavisen 5. januar i år at offentlig normering av stedsnavn foregår i alle land. «Av og til blir det dessuten ryddet opp i gamle misforståelser i normeringsprosessen,» skriver han. Nåvel – her er det i hvert fall fire misforståelser – hvorav tre er offentlige navneforfalskninger etter min mening – å rydde opp i.
Et personnavn er et personnavn, selv om det er gått noen hundreår siden personen døde. Schive, Thaysen og Schade ville sikkert like det dårlig at deres navn i dag er blitt til Skive, Teisen og Skade. Det er lite sannsynlig, men dersom undertegnede om 100 år skulle få en plass eller en gate oppkalt etter seg, ville også jeg sette liten pris på å bli kalt Bråkks, selv om det ville tilfredsstilt kartverk og språkråds hang til å skrive navn slik de blir uttalt.
X