Det var ikke det at jeg ikke fikk mange advarsler om at jeg muligens tok feil. Men det gikk ikke inn. Tvert imot ble jeg bare mer innbitt. Heldigvis for samfunnet, men kanskje ikke for meg, beviser min erfaring med lovens lange arm at vinningskriminalitet så absolutt blir tatt på alvor.
Dette har skjedd: Jeg plasserer nyinnkjøpte varer i den parkerte bilen som står i en parkeringskjeller på et av byens mange kjøpesenter. For å gjøre det lettere for meg selv, eller av en eller annen grunn, har jeg fått den vanen at jeg ofte parkerer på samme sted. Denne gangen var ikke et unntak. Siden jeg hadde glemt det siste på handlelista, løper jeg tilbake til kjøpesenteret. Det er fort gjort, og jeg er borte i maks ti minutter. Det gjelder å være rask, fordi jeg skal på kveldsvakt. Jeg tar trappene på vei tilbake, og ikke rulletrappa, som vanlig.
Men hva har skjedd? Jo, bilen er borte. Jeg er sjokkert. Er jeg på rett plass? Jo, så absolutt. Jeg kjenner igjen nabobilen. Dessuten var jeg jo nettopp her med varene. Nå gjelder det å handle raskt. Jeg ringer sporenstreks politiet og melder tyveriet. Er du sikker på at du er på rett plass? JA, bare kom. Tyven er rett i nærheten. Ok, men prøv å få tak i bilder fra sikkerhetsvaktene.
På senteret sier de høflig at det er mange biler som er meldt savnet, men ingen er stjålet. I alle tilfellene har bilen stått i en annen etasje. Jeg svarer raskt at da tror jeg de har fått sitt første tyveri, fordi jeg er sikker på at jeg har rett. Så spør de om jeg kom til dem med heis eller trapp? Det spiller da ingen rolle, sier jeg. Og dessuten husker jeg ikke, fordi nå er jeg så opprørt på grunn av dette tyveriet. En vakt sier høflig at han blir med meg ned, så han kan se hvor bilen sto. Og som den oppvakte leser nå sikkert har forstått, så sto bilen akkurat der jeg parkerte den da vi kom ned.
Er det mulig? Jeg forstår ingenting, men må konstatere at joda, jeg har sett i feil etasje. Ta det med ro, sier vakta trøstende, dette skjer hele tiden. Jeg er så flau, at jeg ikke vet hvor jeg skal se. Heldigvis visste jeg ikke der og da at det snart skulle bli enda flauere.
Siden jeg har det travelt kjører jeg raskt videre. Jeg prøvde først å varsle politiet, men kommer ikke gjennom på telefon. Vel, jeg har jo hørt at politiet ikke har tid til å bry seg med tyveri, så da kan jeg vel vente med å varsle til jeg er kommet frem til jobben. Det er tross alt bare snakk om få minutter her.
Ved første lyskryss står det en politibil på motsatt side. Jeg kjenner hjerte pumpe litt ekstra fort, men tenker at de umulig kan ha klart å få med seg dette tyveriet allerede. Feil.
I det jeg svinger til høyre legger politibilen seg med blålys etter meg. Og mens blålysene blinker blir jeg bedt om å legitimere meg. Her er det ingen som tror på min forklaring før jeg har bevist at jeg virkelig er rett fører av bilen. Og som et siste lille spark, idet situasjonen er avklart, sier sjåføren av politibilen: Jeg visste det. Du sto i feil etasje.
Hva har jeg lært? Kanskje ikke være fullt så skråsikker neste gang. For selv den beste kan ta feil. Det er det siste lille halmstrået jeg har igjen.