Siste setning i bind seks i Karl Ove Knausgårds banebrytende «Min Kamp»(2009 – 11) varslet at forfatterskapet slik vi kjente det til da var over. Slik har det heldigvis ikke gått. Høsten 2015 kom plutselig første bind i et nytt firebindsverk. «Om Høsten» var en lang rekke korte tekster, supplert med noen brev til en ufødt datter. Til sammen utgjorde de 60 tekstene et slags personlig leksikon, med oppslagsord fra Plastposer og Ensomhet til Kjønnslepper i en ujevn, men overskuddspreget bok, hvor flere av tekstene også tangerte tema og innhold i «Min Kamp»-verket.
Les anmeldelsen av «Om høsten»
Andre bok i serien, «Om Vinteren» fortsatte i lignende spor, men for denne leser virket det som om den leksikalske kortprosarammen var blitt en tvangstrøye. Selv om også «Om Vinteren» har tekster av høy kvalitet, står den etter mitt syn som den svakeste utgivelsen i forfatterskapet. Derfor er det både gledelig og svært interessant at tredje bind i serien er noe helt annet: En konsentrert Knausgård-roman som fortoner seg som akkurat det han avsluttet «Min Kamp» med å skrive at han ikke skulle gjøre.
Les anmeldelsen av «Om Vinteren»
Noe totalt brudd med serien er «Om Våren» ikke. Fortsatt er boka henvendt til forfatterens datter, nå nyfødt. Noen av de essayistiske sidesporene fra Bergman til oppvekstens skittentøykurv minner om kortprosaen i de foregående årstidene. Likevel gjør tekstens romanmessige flyt, kobling av ulike tidsplan og innsirkling av et sårt, mørkt bakteppe boka til en skakende, vesentlig epilog-roman til «Min Kamp».
Illustrert med bilder av den svenske kunstneren Anna Bjerger som står godt til teksten er «Om Våren» en liten praktbok av en beretning fra forfatter til datter med mørkere bunn enn knapt kan tenkes i en slik bok. Skildringen av daglige gjøremål som småbarnsforelder gir ekko til andre bind av «Min Kamp», men denne gang er ikke elefanten i rommet i samme rom. Kona til forfatteren ligger i store deler av romanen på soverommet, hanndlingslammet av alvorlig depresjon, eller er innlagt på institusjon.
Gjennom romanen henvender forfatteren seg jevnlig til den vesle datteren, som har fått litt av et tidsbilde fra sine første leverår å fordøye når hun blir stor nok til å lese. Også denne boka kan og bør gi næring til diskusjon om forholdet mellom liv og litteratur. Som vanlig hos Knausgård er han mest nådeløs mot seg selv. Scenen hvor han ser etter egne og naboens barn, og plutselig må ringe etter ambulanse til kona, er så fortvilt handlingslammende at det gjør vondt, også å lese.
Det er særlig den siste av de tre delene i romanen som gjør «Om Våren» til Knausgård opp mot hans beste. Skildringen av en biltur med den vesle datteren til sykehus for å besøke kona, har Knausgård som en tragikomisk småbarnsfar-variant av Thorbjørn Egners «Den uheldige mannen». Til intens medrivende kontrast til det mer varsomt innhyllede mørket som ligger som et skakende smertepunkt rundt fortellingen. Som i Egners barnesang går det bra til sist, men veien dit er en roman som sannsynligvis vil bli oppvurdert med mer avstand til den delen av Knausgårds verk som fortsatt skygger for resten av forfatterskapet.
Les anmeldelsen av «Min Kamp 6»
