Film for meg er matematikk. En rebus som må løses. Det er hardt arbeid. Å skrive filmmanus er ikke litteratur. Det er ikke kunst.
Ekkoet fra en bedagelig stemme slår gjennom det tomme kjøkkenet i Trøndergata 7 på Torshov i Oslo, der det nå bare står en grønn trebenk og et bord igjen i rommet han har pusset opp selv. Hvor det meste av norsk filmbransje har satt sitt preg på mang et nachspiel, mens naboen i etasjen under har ligget i senga med hørselvern. Veggen som tidligere var dekket med stillfoto, tankekart med piler og spørsmålstegn, som tatt rett ut fra en CSI-episode, står naken igjen. I to år satt han her og skrev manuset til sin tredje og foreløpig siste spillefilm, «Welcome to Norway».
- Jeg er ingen sekser
En svart komedie om rasisten «Primus» som starter asylmottak for å tjene penger. Men når busslasten med flyktninger ankommer det nedslitte hotellet hans, starter utfordringene. Femti forfrosne asylsøkere, en entusiastisk afrikaner, utlendingsdirektoratet, en deprimert kone og en tenåringsdatter blir fort mye å sjonglere.
Det er to dager siden filmen vant publikums-prisen i Gøteborg og et par av landets filmmagasin har allerede vært ute og kastet femmere. 4. mars har filmen norgespremiere. Da kommer den endelige dommen. Det er like vondt hver gang dette.
- Det er utrolig hva man utsetter seg for. 20 millioner kroner og alt dette arbeidet skal presses inn på en halvannen times lang film, som så skal bedømmes og vurderes. Jeg blir fysisk uvel og får vondt i kroppen bare av å tenke på det. Så klart er man opptatt av hva anmelderne og folk sier. Men når det er sagt, så er jeg fornøyd med å være en god firer. Jeg er ingen sekser, og det er helt greit for meg. Jeg er ikke så flink som Trier og de gutta der.
Alene med tankene
Ett år med King Oscar Sardiner på knekkebrød, snus og kaffe. En liten gåtur i nærområdet om ideene uteble og rutinemessig ferdig klokka 17. Som en vanlig arbeidsdag for hvem som helst, egentlig. Unntatt når deadline nærmer seg.
Da blir det fort natta rundt og et glass vin før han køyer. Men tankene stopper aldri å kverne.
- Det hjelper ikke å skrive seg ut av det, heller. Til syvende og sist er man alene med tankene. Jeg er fæl til å gruble på ting. Jeg er nok inne i en nostalgisk periode av livet - litt midtlivskrise-aktig. Jeg skulle ønske jeg ikke var så nostalgisk, det blir for mye tenking.
Han blar i notatene på mobilen og viser frem. En endeløs rekke med tankespinn, små innfall og planlegging av scener ned til den minste detalj. Hver dag nye notat - ofte tastet inn mellom ett og to på natta. For det blir sjelden mer enn fire-fem timers søvn. Han begynner å lese på et par av notatene, men forstår ikke en gang selv hva det er han har prøvd å formidle til sitt fremtidige jeg.
Vendepunktene
Det har han forsåvidt alltid hatt litt problemer med. Å forholde seg til fremtida. Enda mindre planlegge den. Det er kanskje derfor han alltid har vært så opptatt av disse små umerkelige øyeblikkene i livet - de som i etterkant viste seg å bli vendepunkt.
- Jeg tenker mye på valgene jeg gjorde som 20-åring og prøver å forstå hvordan de har formet meg. Jeg hadde jo ikke anelse om hva jeg drev på med eller hvor jeg ville, skulle egentlig ønsket jeg hadde skrevet dagbok. Livet handler mye om å identifisere disse punktene. Det er i alle fall da mine gode ideer kommer.
Men at det skulle bli filmer ut av disse, det var aldri noen selvfølge.
Øl eller flytting
Året er 1992, han er 20 år og på Interrail uten mål og mening nedover i Europa. På en togstasjon i Hamburg ringer han hjem til mora som leser opp et brev med nedtrykkende informasjon.
- Jeg hadde jo søkt på alt mulig jeg hadde lyst til å gjøre, men kom ikke inn på noe. Karakterene var rævva. Ex. phil og lærerhøgskolen i Volda var de eneste studiene jeg kunne velge mellom. Da hadde jeg valget mellom fortsette å drikke øl med den samme kompisgjengen fra videregående eller bryte opp og flytte. Hadde jeg blitt værende i Trondheim, hadde jeg nok ikke holdt på med film i dag.
Konfirmasjonspengene kastet han bort på en motorsykkel som ikke virket. Ungdomstida hadde gått med til Iron Maiden og metallmusikk, dårlig heimert og mang en tur gatelangs med ølposer i hånda på leting etter nærmeste fest. Som 16-åring måtte han operere ryggen og gikk med gips fra kneet til brystet i tre måneder. Han gråt da han så seg i speilet, men ble haltende med på alt mulig. Et lyspunkt var at det tross alt gikk an å smugle sprit inn på diskotek inne i gipsen.
- Jeg var veldig bråkete og urolig på skolen, hatet autoriteter, havnet mye på rektors kontor og ble kastet ut fra 8. klasse. Da jeg ble plassert i en ny klasse, fikk jeg en lærer som så meg.
Aage Dillner var en sånn lærer man lager Hollywoodfilmer av. Når vi ble for rastløse tok han oss med for å løfte vekter og høre på Judas Priest. Jeg tror han var en urolig sjel selv, og at han forstod.
Trist som juling
Da han til slutt satte seg i bilen og kjørte ned til Volda, så var det et slikt valg som skulle endre kursen i livet. Gudsforlatte Volda.
- Det var trist som bare juling der, jeg kjente ingen og det ble felt noen tårer. Jeg søkte overflytting, men fikk det ikke. Men jeg fullførte på ett år kortere enn normert tid, og det var her jeg møtte Ørjan. Kompisen som senere tok ham inn i varmen hos produksjonsselskapet Motlys da han gikk studielei og blakk rundt i Oslo på slutten av 90-tallet. Fra å være assistent som kokte kaffe, ballet det fort på seg, og ikke lenge etter var han produksjonsleder på en dokumentarfilm. «Hold kjeft og aldri si nei» var et tips han fikk på veien som funka.
- Jeg kunne ingenting om film da jeg begynte. Jeg husker jeg fikk beskjeder og oppgaver jeg ikke skjønte, brukte masse tid på å google på hva ting betydde og jobbet langt utover kveldene. Jeg lærte meg redigeringsprogram selv. Dette var jo i starten av digitaliseringen, så jeg fikk kompetanse ikke så mange hadde.
Lærte av de beste
Plutselig satt han der i samme rom som en av landets mest suksessrike filmskapere gjennom tidene, Bent Hamer, og den legendariske klipperen Pål Gengenbach i en måned og hørte på små anekdoter de utvekslet mellom seg. Han lærte av de beste. I 2005 kom ideen som virkelig skulle forandre filmkarrieren. Paradoksalt nok kom den på et tidspunkt i det han omtaler som «en dårlig periode», under en skitur over Vintervannet på Byåsen.
- Det var vel noe kjærlighetssorg inne i bildet, jeg hadde jobbet meg tom og jeg reiste hjem til Trondheim for å koble av litt. Jeg er oppvokst ved Lian og på skituren gikk jeg forbi den gamle heisbua i Gråkallen, og jeg husket de folkene som jobbet der som sinte, halvdepressive folk som lukta øl. Jeg ble inspirert av dem.
Sakte, men sikkert tvang karakteren Jomar seg frem. En litt hjelpeløs og håpløs type under psykiatrisk behandling, som for det meste sitter og drikker heimert i heisbua.
Tilfeldighetene skulle ha det til at Langlos søster kjenner broren til Erlend Loe. Den suksessrike forfatteren ønsket gjerne å skrive manuset, til Langlos store glede. Natten før de skulle gi fra seg filmen til en regissør, våknet Langlo og tenkte at denne historien ville han ikke gi fra seg. Han ville gjøre den selv.
- Filmen som opprinnelig var tenkt som en erkekommersiell film med Terje Håkonsen og heftig snowboardkjøring, hadde Erlend skrevet om til en saktegående roadmovie med en heimert- og pillerusa fyr på snøscooter på jakt etter sin ukjente sønn. Heldigvis fikk vi overtalt produsentene. Det var et stort vendepunkt for meg.
Historien om «Nord»
Og en dag ikke lenge etter stod han oppe på Gråkallen et sted med knapt noen profesjonelle filmfolk rundt seg, et kobbel med amatør-skuespillere og en fotograf som stort sett fikk gjøre som han ønsket.
- Jeg kava rundt og visste egentlig ikke hva jeg ville. Ting ble til litt etter hvert, og det er utrolig hvordan ting løste seg. Vi gjorde bare det som vi følte for. De dagene på settet der er noe jeg aldri får tilbake. Det var noe unikt. Og resten er historie, som de sier.
Hele det neste året reiste han rundt på filmfestivaler med «Nord» og høstet priser. Da filmen vant pris under den prestisjetunge Tribeca-festivalen i New York, var det med verdensstjerner som Robert De Niro, Meg Ryan og Uma Thurmann i salen.
- Vi hadde nettopp vunnet i Berlin, så jeg dro dit med lave skuldre for en gangs skyld.
Det er forøvrig noe vi har lite av i min familie - vi er en gjeng uten nakke.
100 prosent fornøyd
Rett etter at De Niro hadde grepet fatt i skulderen til hovedrolleinnehaver og kompis Anders Baasmo Christiansen med den svære neven sin og sagt «good work» og rett før Hollywood-gjengen dro videre på fest, gikk Langlo tilbake til hotellrommet i 20. etasje. Mutters alene sank han ned i sofaen, kverket en øl og tittet utover en horisont av skyskrapere.
- Det var vel første gang jeg kunne si at jeg var 100 prosent fornøyd med meg selv.
Det var kanskje derfor fallet måtte komme. Da det endelig hadde stilnet etter suksessen med Nord, var det på tide å sette seg ned med nye ideer. Tross liten erfaring med å skrive egne manus, prøvde han seg.
- Det var tilbake til avslag på avslag. Etter å ha holdt på med et manus i tre måneder fikk jeg beskjed om at det var uforståelig. Da jeg gjorde det på nytt, forståelig, fikk jeg beskjed om at det var elendig og ubrukelig. Og jeg skjønner jo såpass at man skal høre på folk rundt seg. Det var bare å gå videre.
Ferdigkjørt
Og det var vel egentlig bare en tilfeldighet da han som et apropos etter et avslag nevnte en annen idé han hadde - en historie om sine besteforeldre. Da våknet folk rund ham. Dette ville de høre mer om. Etter syv dager og 77 sider manet filmen «Jag etter vind» seg frem.
Ett år og 12 utkast senere, satset han alt på filmen hvor han for første gang stod for manus og regi selv.
- Det føltes som en eksamen og filmen ble forsåvidt godt mottatt. Men jeg skjønte fort at det aldri ville bli som forrige gang. Det var liksom hakket under på alle måter nå, og det var tider jeg lurte på om det egentlig var verdt det. Jeg var helt ferdigkjørt og begynte å bli sint på de rundt meg. Det var en personlig historie, et konvensjonelt drama, men det holder kanskje ikke for folk? Det er jo dette med X-faktoren da… Det er umulig å vite.
- Det er kanskje en film som er desto viktigere for de få? Bedre med en fugl i hånda enn ti på taket…?
- Vel… Jeg er jo av den typen som ønsker å kommunisere noe til flere. Og med Welcome to Norway håper han på nettopp det. Arbeidet med det han omtaler som sin beste film begynte for tre år siden.
- Jeg tenkte at et flyktningemottak er en perfekt setting for en komedie. Hvis man putter mennesker i et system som ikke fungerer, blir det morsomt. På settet hadde vi 70 folk fra 20 forskjellige land, så det ble nesten et lite integreringsprosjekt i seg selv. Fransk ble til slutt et hovedspråk, noe jeg ikke skjønner selv!
Skjønner ikke panikken
Han tenker ofte på oldefaren og oldemoren som utvandret til USA tidlig på 1900-tallet og hvordan de hadde det da de gikk ombord på båten, hva de tenkte om fremtiden og hvordan de savnet familien sin.
- Vi omtaler de nordmennene som utvandret som helter, men Norge var det nest fattigste landet i Europa på den tiden. De ble drevet av det samme som dagens flyktninger.
Welcome to Norway er ikke en politisk film, men det er en film om folk som har de samme drømmene og behovene - og ikke minst den samme humoren.
Det jeg synes er litt rart er at folk blir så redde, at vi får panikk, det jeg prøver å si med filmen er at vi må slappe av litt, senke skuldrene, le litt av oss selv og hverandre. Det ligger en holdning der. Ikke nødvendigvis til høyre eller venstre, men at vi i bunn og grunn er folk hele gjengen. Da han nylig satt på den første visningen av filmen under verdenspremieren i Gøteborg, var han like nervøs som alltid. Bøtta ned litt for mye hvitvin og hadde egentlig bare lyst til å forlate salen.
- Men denne gangen vet jeg at jeg har gjort mitt beste. Med denne filmen har jeg sagt at jeg skal få mine nærmeste, spesielt fattern, til å le. Får jeg til det, da er filmen god nok.
Rota fælt
Og ønsket om bare å være god nok ligger og murrer i kroppen konstant. Utilstrekkeligheten og usikkerheten.
- Jeg har en liste over folk som har motarbeidet meg. Inni her, sier han og peker på hodet. Det henger kanskje sammen med den retningsløse ungdomstida. Han må bevise noe og gjerne motbevise kritikerne sine.
- Jeg rota fælt helt til jeg var over 30 år. Nå har jeg en holdning som sier at «nå skal jeg i alle fall få det til». Samtidig liker jeg motstanden og får næring av den. Jeg liker å gå for det vanskelige og komplekse. Spesielt en hendelse fra barndommen trigget tankemønsteret hans i dag.
- Det var en gang jeg skulle være med på en Lego-utstilling, og jeg bygget noen kaffekopper. Helt enkle ting. Det ingen hadde fortalt meg var at det skulle være avanserte greier med roboter og sånn. Da jeg skulle gå og se på utstillingen fant jeg ikke mitt verk. Hvor var mitt? Etter å ha lett fant jeg det bak resepsjonen - knust i biter! På samme måte er jeg nervøs når jeg skal vise frem filmene mine nå.
Min største frykt er at de ligger knust i resepsjonen.