Ingen vet hva aktoratet konkluderer med, når de nedlegger påstand i ettermiddag. Det eneste de har sagt er at de har forstått sakens utvikling. For de fleste som har fulgt sakens gang, betyr det en lang og tung vandring fra en påstand om tvungent psykisk helsevern til fengsel eller forvaring. Alle bevisene går i den retningen, med ett stort unntak for de to sakkyndige, rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim.
Det er nesten umulig å tolke terrorsakens utvikling på en annen måte. Forutsetter vi at statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden lar sakens gang avgjøre kjernespørsmålet, terroristens tilregnelighet, legger de ned påstand om straff. I tiltalen har de tatt uttrykkelig forbehold om at det under rettsforhandlingene kan bli nedlagt påstand om fengsel eller forvaring. Det er begrunnet med en henvisning til den totale bevisføringen.
Svært mange vitner har gitt aktoratet grunnlag for en prosedyre på straff. Bevisene er tunge og massive. Men det er også mange motstridende forhold aktoratet må forholde seg til. En påstand om straff må derfor også begrunnes ut fra tvil, der tvilens tyngde må veies på gullvekt, og der juristene har lite eller ingen ting å vise til av tidligere dommer. De fleste som har ytret seg fra det juridiske miljøet, mener det enkleste og letteste er å velge utilregnelighet, og dermed tvungent helsevern. Juristene skal som kjent alltid hoppe over gjerdet der det er lavest.
Påstanden som i ettermiddag blir nedlagt, betinger krevende analyser og gode pedagogiske evner for å bli forstått. Påtalemakten lever ikke i isolasjon, men i samspill med samfunnet. Den må være den allmenne rettsfølelsen. Tingretten har for lengst angitt vei, da dommerne mot aktoratets ønske ba om nye sakkyndige. Det hadde de selvsagt full rett til, men det var uvanlig, og brakte aktoratet over i nye spor. Dommerne, som gjennom snart ti uker har gjort en fenomenal jobb, viste der og da at retten og samfunnet lever sammen. I lys av forløpet til rettssaken, er det derfor ikke utenkelig at terrorsaken skaper ny juss og rydder opp i det psykiatriske kaoset, særlig knyttet til Den rettsmedisinsk kommisjon.
Kjernepunktet i psykiatridebatten er om terroren bare var psykose, eller om det også var politikk og personlighetsforstyrrelser. Psykiaterne har sine metoder, juristene har sine paragrafer, og psykiatri og juss skal forsøksvis henge sammen. Men saken har et perspektiv til. For alle vi andre, vi som kalles allmennheten, er også en part i den forstand at vi skal forstå det hele.
Slik saken står, er det meget krevende å mene at en mann som sprenger symbolbygget i regjeringskvartalet, Høyblokka, ikke handler politisk. Det var ikke en tilfeldig bygård. Det er heller ikke mulig å koble Utøya fra norsk politikk, midt under AUFs sommerleir, med Gro Harlem Brundtland som et mislykket terrormål. Ungdommene som ble skutt var et bevisst politisk mål. Derfor blir en medisinsk psykose ingen andre ser, heller ikke de som forholder seg til ham i fengselet, uforståelig for alle andre. For den er fullstendig frikoblet fra alt som har med vanglig politikk å gjøre, og terroristens voldelige ekstremisme.
Terrorsaken er i særklasse oppklart. Anders Behring Breivik har tilstått alt, og kanskje mer enn det. Retten står fritt, uansett hvilken påstand som i dag legges ned, selv om aktoratet normalt gir tunge føringer. Ingen tør seriøst å gjette hvor det bærer hen.
Til syvende og sist er det uansett folkets rettsfølelse som blir avgjørende.