Arbeidet adler mannen, ifølge et gammelt munnhell. Vi har adlet arbeidet for kvinner og menn. Det er den høyeste verdi i samfunnet vårt.
Jeg faller i staver over langrennsjentene. Jeg ser på de flotte kvinnekroppene i de blå, røde og hvite kondomdressene. Marit Bjørgen, Therese Johaug og de andre bruker sine krefter på å gå hverandre ned på påskeføre i fantastiske fjellandskap. –Er dette virkelig arbeid, undres jeg.
De får jo betalt for opplevelsen. De tjener opp pensjonspoeng for hver kilometer, sikrer alderdommen den dagen de ikke lenger er så raske på ski, bidrar til brutto nasjonalprodukt. De gjør en jobb på vegne av oss alle, slik at vi skal være stolte over alt som er ekte norsk, vinter og skikultur. De realiserer sine talenter og tjener penger på det. Arbeid og livsstil flyter sammen. Slik er det for mange av dagens arbeidstagere. Dette har jeg til felles med langrennsjentene, om ikke annet.
De har lært seg språket. De snakker om å gjøre arbeidsoppgavene sine, enten det gjelder hoftepartiets posisjon under staking, skrittlengden i motbakker eller strategien i oppløpet. Barna våre gjør skolearbeidet sitt, og psykologene ber sørgende mennesker om å gjøre unna sorgarbeidet sitt. Alt vårt strev er opphøyet til arbeid.
Noe av slitet får vi lønn for. Lønnsarbeidet holder liv i oss, gjør at vi kan holde oss med mat på bordet, hus, hjem, familie, bil, hytte, reiser. Gjennom arbeidet skaffer vi oss innhold og struktur i hverdagen, på jobben lever vi store deler av våre sosiale liv. Det er gjennom arbeidet vi realiserer oss selv. Det gir oss mye av vår identitet.
Arbeidslinja er i dag det høyeste prinsipp i norsk samfunnsdebatt. Den er særlig gjort til en trossetning i Arbeiderpartiet og tilliggende herligheter. Ikke så rart; det er jo som arbeidsfolks organisasjoner både Ap og LO er blitt mektige.
Tidligere statsminister Jens Stoltenberg lar fortsatt ikke noen anledning til å snakke varmt om arbeidets velsignelser, gå fra seg. For uten at hele folket er i arbeid, er den økonomiske veksten i samfunnet truet. Alle hender trengs for å få velferdssamfunnet til å gå rundt og veksten til å fortsette. Når han nå anklager den nye regjeringen for å føre en gammeldags familiepolitikk, er hans bekymring knyttet til konsekvensene for arbeidslivet.
Stoltenbergs mantra er at høyere makspriser i barnehagene (en økning på 45 kroner), økt kontanstøtte, redusert pappaperm, deltidsstillinger og færre barnehageplasser kan sette vekstevnen i økonomien i fare. I klartekst: Hvis barnehageplassen koster 45 kroner mer og kontantstøtten utvides, vil mødrene heller bli hjemme. Det er ikke bra for BNP. I tillegg er det ikke bra for likestillingen. Jeg antar at det særlig er kvinnene han er bekymret for, siden det er de som vanligvis bærer den tyngste børa i hjemmet. Eller kanskje vi skal si i familiearbeidet.
Det er bra for samfunnet at flest mulig er i arbeid, så lenge de vil og kan og så lenge det er bruk for dem. I Norge har vi for tiden mangel på arbeidskraft. Den vi ikke klarer å skaffe selv, må vi i stor grad importere. Mangelen på arbeidskraft og trusselen om eldrebølgen som visstnok skal ta med seg hele velferdssamfunnet, gjør at folk blir oppfordret til å stå lengst mulig i arbeidslivet. Vi har fått en pensjonsreform som gjør det mulig å kombinere pensjon med jobb.
Men signalene er tvetydige. Mange skal inn, noen presses ut. På den ene siden blir vi oppfordret til å jobbe lengst mulig. På den andre får eldre som ønsker å jobbe ut over vanlig pensjonsalder på 67 år, ikke lov til det. Næringsliv og offentlig virksomhet driver en vedvarende omstilling. Det betyr gjerne utstøting av eldre medarbeidere. Da kalles det frivillig avgang og førtidspensjonering.
Ungdommen blir oppfordret til å arbeide. I dårligere tider med høyere arbeidsledighet enn vi har nå, var det viktig å få de unge inn på høyskoler og universitet. Personer med ulike plager og funksjonshemninger blir også oppfordret til å komme seg ut i arbeidslivet. De må utnytte sin restarbeidsevne, sier politikerne. Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) er minst like opptatt som Stoltenberg av å få flest mulig ut i arbeid. Men motkreftene er ofte sterkere enn milde oppfordringer. Mange med redusert arbeidsevne som ønsker seg en jobb, møter langt mindre motstand hvis de tar den letteste veien og blir «navere».
Vår holdning til arbeid har variert gjennom ulike historiske epoker og i ulike samfunnsklasser. I utgangspunktet er evnen til å bruke redskap det som skiller mennesket fra dyrene. Til alle tider har mennesket måttet bearbeide naturen og ressursene rundt seg for å opprettholde livet. Det kalte vi arbeid. Det var nødvendig, neppe lystbetont. Etterhvert oppstod det også samfunnslag som levde på andres arbeid og som kunne hengi seg til slaraffenliv. Da lønnsarbeidet kom inn i verden, oppstod det skiller mellom de som jobbet og de som ikke gjorde det.
I lange perioder har et flertall av kvinnene stått utenfor det lønnede arbeidslivet. Med den industrielle revolusjon ble det bruk for mer arbeidskraft, også kvinner. I tider med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble gifte kvinner så presset ut av arbeidslivet. Dette skjedde særlig i mellomkrigstiden her i landet. Mennene trengte jobbene, de skulle jo forsørge familiene. Kvinner ble en reservehær av arbeidskraft som kunne reguleres inn og ut av arbeidslivet, i takt med konjunkturene.
Etter andre verdenskrig skulle krigsherjede samfunn bygges opp igjen. Da trengtes alle hender i arbeidslivet. Fra 1960-tallet og utover strømmet kvinnene ut fra hjemmene, husmødrene tok seg lønnet arbeid og ble dobbeltarbeidende. Kvinnenes arbeidsinnsats har vært viktigere enn oljen for utviklingen av dagens velferdssamfunn.
Selv tilhører jeg den første generasjon kvinner som tok utdannelse for vår egen del, ikke for at vi skulle bli et nyttig hjul i samfunnsmaskineriet. Unge kvinner fra 1970-årene utdannet oss og gikk ut i arbeidslivet av to grunenr: Vi skulle realisere oss selv og våre evner. Vi skulle bli økonomisk selvstendige. Det handlet om likestilling. Vi skulle ikke bli avhengig av en mann som forsørget oss. Når dagens politikere snakker om behovet for å få alle ut i arbeid, kommer ordet likestilling i andre rekke. Det handler først og fremst om vekstevnen i økonomien, og det kan ærlig talt føles som en provokasjon.
At vi fikk gode, spennende, men også krevende jobber, gjorde oss til fornøyde arbeidstagere. Vi fikk barn, permisjonen var kort og det var dårlig med barnehageplasser og arbeidsfordelingen i hjemmet kunne være nokså skjev. Men vi gikk på jobb, og vi ble slitne. Det gjør også det store flertall av dagens unge kvinner.
Nå går det en merkbar trend tilbake til familien. Mange ønsker å være mer hjemme med barna når de er små, ut over de gode permisjonsordningene våre. I Trondheim må 300 barnehagplasser legges ned fordi det ikke er etterspørsel etter dem. Kan det være at unge foreldre nå tenker annerledes enn mange politikere forstår? At de vil prioritere annerledes enn den generasjonen som nå nærmer seg bestemoralderen. De vil jobbe mindre, ha mer tid sammen med barna, særlig når de er små. Dagens unge familier vil ha retten til å velge sin egen måte å leve arbeids- og familielivet på.
Mor og far som arbeider full tid, barn i det offentliges varetekt i barnehage, skole og på SFO, kan fort føles som en tvangstrøye for mange. Det må være mulig å innrette livet sitt mer fleksibelt enn den sosialdemokratiske standarden tilsier. Det er, som regel, en velsignelse å kunne gå på jobb, møte gode kolleger og ha utfordrende arbeidsoppgaver. Og få betalt for det i tillegg. Når politikere som Stoltenberg og Eriksson fyrer opp under behovet for at alle hender bidrar, bør de si det som det er: Det er av hensynet til vekstevnen i økonomien. Så får likestillingen komme av seg selv.
Alle hender trengs, så lenge pilene peker oppover. Men hvem skal ut neste gang det blir en økonomisk nedtur? Og hvordan vil synet på lønnsarbeidets fortreffelighet da endre seg?