På tirsdag åpner de den store stedsspesifikke installasjonen «Tomorrow» i Victoria and Albert Museum (V&A) i London.
Den internasjonalt anerkjente kunstnerduoen har forvandlet fem store gallerirom i museet til leiligheten til den fiktive, eldre og desillusjonerte arkitekten Norman Swann. Gjennom en blanding av gjenstander fra museets samling, egne kunstverk og ting kjøpt på loppemarked forteller de historien om en feilslått arkitekt som ble født med en sølvskje i munnen, men som mislyktes i livet.
– Det er godt å jobbe med en historie som ikke har en happy ending, som ikke er spesielt glamorøs emosjonelt eller eksistensielt sett. I dag skal alt presenteres så storslått. Måten vi presenteres oss på Facebook og i blogger - det hele er litt fake, sier Ingar Dragset.
Snakkende tjenere
– Velkommen til Mr Swanns leilighet, sier butleren i det vi entrer den mørkegrønne gangen. Francis Danbys oljemaleri «Liensfiord Lake, Norway» fra 1841, en antikk kommode i massivt tre og en paraply med bukkehode avslører en dyr, distingvert smak.
Spisestuen er lysere, med et langt skap på den ene veggen spekket med et sofistikert utvalg klassikere fra verdenslitteraturen og kostbare kunstgjenstander. Foran står en sofaavdeling, i motsatt hjørne et spisebord dekket for ti personer - med en sprekk midt på gjennom bord, stoler og tallerkene.
Blikket dras mot peisen. Over henger et oljemaleri av Norman som barn, under sitter den samme gutten og ser veldig redd og usikker ut. Installasjonen er kunstnernes egen og heter «The Expectations».
– Usikkerheten har forfulgt Norman gjennom hele livet. Han har hatt et bra utgangspunkt, og har prøvd å frigjøre seg fra de tradisjonelle verdiene gjennom arkitektur, men kanskje hadde han føttene for godt plantet i to verdener, undrer Dragset.
Står i dusjen
I gangen inn til kjøkkenet og arbeidsværelset drypper det fra taket. Bak en dør kan vi høre noen som dusjer.
– Mr. Swann tar seg en veldig lang dusj. Han blir nok ikke ferdig med det første, beklager den ene hushjelpen.
Arbeidsværelset er fylt av modeller og skisser av bygninger, postkort, plakater. På en pult står en gulnet Macintosh classsic 11 med diskettstasjon. Utenfor har noen begynt å pakke sammen gjenstander i esker. I en ellers gjennomført borgerlig leilighet blir vi overrasket over å finne et minimalistisk kjøkken.
–Mr. Swann er tvunget til å selge leiligheten. Den nye eieren holder på å pusse opp kjøkkenet, fnyser butleren.
Hvem er den nye eieren, spør vi.
– Han heter Daniel. Han tjener godt, men er ikke like talentfull som Mr. Swann, sier han.
Gjenstandene forteller
Soverommet er rødvinsfarget, har vegg til vegg-teppe, et flygel og solide skap. En rullator står litt bortgjemt. I en bokhylle står flere titler av Ingmar Bergman. Ved den massive, uoppredde sengen står et nattbord, og i skuffen ligger HIV-medisiner.
Elmgreen og Dragset forklarer at utstillingen baserer seg på deres bidrag til Venezia-biennalen i 2009 og utstillingen «The One and The Many» i Rotterdam i 2011.
– I Venezia fortalte vi også en historie gjennom design, møbler, kunst og arkitektur. Denne gangen har vi ikke invitert andre kunstnere, men heller brukt museets samling. Vi har valgt ut objekter som kan være med på å skape et bestemt hjem, og kombinert det med ting vi har funnet på loppemarked og bruktbutikker. Sånn som den tekanna der oppe, fra den lokale kebabsjappa, sier Dragset og peker.
Kurator Louise Shannon ved V&A forteller om en omvendt prosess der gjenstandene har vært med på å lage narrativet.
– Vi valgte gjenstander etter hvordan de passet inn i fortellingen, det bryter radikalt med hvordan man vanligvis lager utstilling på et museum, sier Shannon.
–Vi tar ting ut av den sosiale sammenhengen og inn i en annen historie. Vi avinstitusjonaliserer objektene, fastslår Dragset.
Bergman-inspirert
Kunstnerduoen har også skrevet et filmmanus til utstillingen: «Scener fra en urealisert film». Der får vi møte Norman Swann som i en alder av 74 har brukt opp familieformuen og må flytte ut av leiligheten. Kjøper er hans tidligere elev Daniel Wilder, en skruppelløs interiørdesigner med en mulig seksuell forbindelse med sin gamle lærer.
Da Daniel inviterer med seg Wendy til den nyinnkjøpte leiligheten, og det viser seg at Norman ennå ikke har flyttet, brygger det opp til et trekantdrama av «Bergmanske» dimensjoner.
–Hele installasjonen har preg av å være et filmsett. Det ville blitt en ganske mørk film. Kanskje noe i retning av Bergman eller Haneke, tror Elmgreen og Dragset.
«Selger» museet
I forbindelse med utstillingen kunstnerne også fått laget en 25 meter lang fiktiv annonse, der de prøver å selge museet.
Annonsen har prima plassering på forsiden av museet, og lokker kjøpere med «førsteklasses kulturell beliggenhet».
Kurator ved V&A Louise Shannon forklarer at annonsen både er et verk i seg selv og en integrert del av utstillingen.
– Da vi kontaktet kunstnerne i 2010 for å høre om de ville stille ut, så vi for oss en ganske utradisjonell utstilling. Men vi hadde aldri forestilt oss dette, sier Shannon.
– Vi er allerede blitt oppringt av noen som var genuint interesserte i å kjøpe, ler hun.
Ifølge kuratoren leker annonsen med grensene mellom offentlig og privat rom, samtidig som den kommenterer kulturell arv og hinter til en visjon av en fremtid der kulturelle severdigheter er truet.
Den gigantiske annonsen er designet som en vanlig annonse, og har blant annet bilder fra Norman Swanns leilighet. I tillegg har den en arealplan og en tekst som forteller at den 6000 kvadratmeter store eiendommen har en uovertruffen kulturell beliggenhet i South Kensington, med nyrenovert førsteklasses kjøkken. Selger er angivelig Crown Property Investment Group.
Det inviteres også til visning, og interesserte bes ringe et bestemt nummer. Ringer man, kommer man til telefonsvareren til Crown Property som sier de ikke har anledning til å ta telefonen. Men alle er velkomne på visning.
