En ny type europamesterskap er i gang – Avvisnings-EM. I kappløpet om å skremme flyktninger fra å velge akkurat deres land, lukker politikere øynene for skader de risikerer å pådra samfunnene sine på lengre sikt.
I den tyske byen Köln startet det nye året på en ekkel måte. Tirsdag hadde 90 kvinner levert anmeldelser mot gjenger av menn som skal ha antastet, trakassert eller robbet dem da de forsøkte å krysse plassen foran jernbanestasjonen natt til 1. januar. Overgriperne skal ha vært «arabere» eller «nordafrikanere».
Politiet setter mye inn på å finne gjerningsmennene. De sier samtidig at de ikke har holdepunkter for å hevde at det var flyktninger blant bøllene. Men uansett hvem de er, har de alt ødelagt for alle fredelige og greie arabisktalende mennesker som er kommet til Tyskland i håp om å kunne sove trygt om natten.
De skremmende hendelsene er også en påminning om dette: Opphopninger av unge menn som ikke har noe å gjøre og som ikke har sosiale korrektiv, fører sjelden til noe godt.
Jeg har opplevd det selv, i Kairo. En ettermiddag, i en stille gate, kom en stor flokk tenåringsgutter mot meg, på vei hjem fra skolen. De var ikke annet enn store, støyende barn. I det jeg passerte, stilte en av dem seg opp og sperret veien for meg. Han begynte å grafse. De lo. Andre hev seg med. Guttehender over hele kroppen som kløp og strøk, tafset, dro og grabbet. Jeg tror jeg skrek.
Men like plutselig som det startet, var det over. Fra flere av husene kom det høye, sinte rop – fra kvinner på alder med meg selv. De virket momentant: Guttene trakk til seg labbene og pilte nedover veien. På arabiskkurset den dagen lærte jeg hva kvinner skulle si ved uønsket seksuell oppmerksomhet: Skam deg! Jeg kunne vært din søster!
Nå er millioner av mennesker på vandring, vekk fra krig og nød og underfinansierte flyktningleirer i Syrias naboland. Flertallet er menn, og mange har reist for å stake ut en framtid for kone og barn, så de kan komme etter. Over hele Europa er folk rykende uenige om hvor mange av flyktningene kontinentet kan ta imot. Uenigheten er like sterk mellom statene. I møtet med folkevandringen er Schengen og den spede felles europeiske asylpolitikken parkert; nå er det hvert land for seg. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug tar sikte på å ta Norge opp i teten; hun vil sørge for at norsk asylpolitikk blir en av Europas strengeste.
Én sak er det likevel bred enighet om: De som kvalifiserer til opphold, må bli en del av det nye samfunnet så raskt som mulig.
Hva er oppskriften på å få dette til? Regjeringspartiene samt KrF og Venstre i Stortinget ga den nyutnevnte Listhaug råd på veien: 64 tiltak for å fremme integrering av flyktninger.
Et av dem var å stramme inn retten til familieinnvandring.
De kan ikke ha spurt så mye rundt. For de fleste flyktninger som kommer alene, med ektefelle og barn på et annet og utrygt sted, er nettopp familiegjenforening det viktigste. En afghansk mann i Stavanger vet hva han snakker om, etter å ha blitt gjenforent med kone og barn etter halvannet års ufrivillig adskillelse: «Det er utrolig tøft å være uten familie i et fremmed land der man skal venne seg til en ny levemåte. Den psykiske påkjenningen det er å vite at den nærmeste familien ikke er i trygghet, tar mye energi som skulle vært brukt til å lære språk og kultur i det nye samfunnet».
Flyktningrådgiver Lina Hüffelmann i Köln forteller om en syrisk kvinne som kom bort fra sin mann og fem barn i Tyrkia. – Det gikk halvannet år. Hun holdt på å bli gal. Hun var her, i fysisk forstand. Men hun var likevel ikke her og ikke i stand til å lære noe. Livet hennes begynte ikke igjen før de ble gjenforent.
Forskere sier det. FNs høykommissær for flyktninger også: Å være skilt fra familien innvirker på alle områder – evnen til å lære et språk, til å lære et nytt yrke, til å finne ut av byråkrati, til å lete etter jobb og bolig og til å etablere vennskap. Isolasjon og sorg i fraværet av familie reduserer den enkeltes evne til å fungere.
EU har et direktiv for det meste, også for familiegjenforening. Det kom i 2003 og skulle beskytte familien som enhet og legge til rette for integrering. I Tyskland kan flyktninger følgelig søke om familiegjenforening straks de har oppholdstillatelse. Men i konkurransen som nå pågår i Europa, er gode råd dyre. I Köln går rykter om at det snart skal måtte gå to år før man vil få lov til å søke.
Det er likevel mye slappere enn reglene i Danmark og Norge. Nå skal disse strammes mer. Fremskrittspartiets program slår fast at «familiens stilling skal styrkes». Det offentlige skal «i mindre grad regulere eller gjøre valg på vegne av familiene». Men det gjelder ikke generelt. Da integreringsminister Listhaug like før nyttår la fram sitt bidrag til å gjøre Norge til et av Europas minst gjestfrie land, fulgte hun opp forslaget fra stortingspartiene: Nå skal folk måtte ha fire års arbeid eller utdanning i Norge før familiegjenforening kan finne sted. Imens skal det bli vanskeligere for dem å hjelpe familie; regjeringen vil utstede betalingskort i stedet for å gi flyktninger kontanter. Målet er å unngå at de sender penger hjem.
Det kan derimot bli behov for påplussinger på et annet punkt på stortingspartienes integreringsliste: «Styrke tjenestene innen psykisk helsevern, og legge til rette for et tettere samarbeid mellom eksisterende traumeenheter».