Kanskje er ikke det norske kvinnesynet og norske verdier lenger så flotte som vi tror?
Den siste uken har Adresseavisen brakt på banen to verdidebatter fra to ganske ulike kanter. Den ene fra visepolitimester Marit Fostervold som sier at innvandrere i Norge må følge norske verdier blant annet i kvinnesyn, og den andre om jentene på Huseby skole som føler så sterkt kroppspress at de vil ha svømmeundervisning uten gutter til stede. De to sakene gir grunn til å stille spørsmål om hvilket verdisyn det er vi snakker om. Er det det respektfulle kvinnesynet vi håper vi har, eller er det den opplevde verdivirkeligheten for unge norske jenter i 2016? Mye tyder på at det er to forskjellige ting.
For selv om vi bor i et av verdens mest likestilte land, er unge jenters syn på sin egen verdi allerede langt av gårde i et spor vi ikke har kontroll på. Etter flere tiår med kvinnekamp, er det et slag i magen at jenter selv ber om å slippe å omgås gutter i svømmeundervisningen på grunn av opplevd kroppspress. Ja, opplevd press. Det er ikke nødvendigvis uttalt. Dét trengs ikke lenger. Så solid er kroppspresset for mange jenter, at de kjenner det også hvis guttene forfekter et helt annet syn. Reelt er det uansett.
Men det er ikke tenåringsjentenes skyld. De var ikke engang født idet vi begynte å tape mer terreng enn vi vant i kampen om kvinnekroppens verdi. Skjønnhetsideal har alltid eksistert. En stor forskjell mellom før og nå, er at «idealene» er overalt hele tiden. Og de er mer urealistiske og ødeleggende enn noen gang.
Les også: - Disse kjendisene er forbilder for mange unge jenter
Da jeg gikk på ungdomsskolen i 1993, vakte det voldsom debatt i offentligheten at Hennes & Mauritz klistret tidligere Playboy-modell Anna Nicole Smith opp på gigantplakater, iført bare BH, truse og sløret blikk. Til og med trauste Statens vegvesen reagerte da plakatene kom opp. Menn kjørte jo av veien i distraksjon! Men protestene stilnet. Og da H&M kjørte lignende kampanje i 2012 ble det ikke vurdert som trafikkfarlig lenger. Da var vi blitt herdet. Sexinntrykk-herdet. Dessuten hadde vi tatt den kampen før, sagt hva vi syns og kjent en enighet om at det egentlig er feil. Men skit, la gå.
Vi som husker H&M-plakatene fra 90-tallet, om det var Cindy, Anna Nicole eller Naomi; vi har protestene liggende i kroppen. I beredskap som en sunn, indre reaksjon når sexfikseringa blir i overkant. Den blir som regel i overkant og vi har ikke krefter til å protestere hver gang.
Stadig flere ungjenter mangler grunnmuren vi som voksne kanskje tar for gitt. Vi har overlatt dem til seg selv og den sosiale medier-boblen litt for mange av dem er inni, som lege Kari Løvendahl Mogstad snakker om. En boble hvor selvforsterkende medium som Facebook, Instagram, Snapchat, Tinder, Youtube er med foran nesen eller i lommen konstant. Klar til å gi umiddelbare svar på om man ser bra nok ut.
Les også Signert: Lykken ligger ikke i en shoppet kropp
Heldigvis er det også i dag unge jenter som ikke lar dette styre dem. Men for altfor mange unge, er det like vanskelig å komme unna kroppspresset som å unngå vanndråper i ei solid, trøndersk regnskur. Ei regnskur som aldri gir seg. Hvordan er det da mulig å nå gjennom med at kvinners verdighet ligger helt andre steder enn i hvordan de ser ut? Er våre norske, vestlige verdier innhentet så sterkt at vi trenger andre svar?
For meg kom det et perspektiv på dette fra en kant jeg skal innrømme var uventet. I et intervju på amerikansk TV, med muslimske Dalia Mogahed, forskningsdirektør ved Institute for Social Policy and Understanding ved universitetet i Pittsburgh. Hun la fram følgende spørsmål i diskusjon rundt et stadig tilbakevendende tema, nemlig undertrykkelse av muslimske kvinner. «Undertrykkelse betyr å berøve noens makt, gjør det ikke? Hovedfunksjonen ved en hijab, er at den gjør kvinners seksualitet til en privatsak», sa Mogahed og fortsatte: «Så hva er det vi egentlig sier når vi påstår at det å privatisere en kvinnes seksualitet, er å undertrykker henne? Hva betyr det egentlig? Hva sier vi da samtidig om hva som er kilden til en kvinnes makt?».
Svaret er noe unge, men også mange voksne kvinner i vårt samfunn kjenner på hver dag: At en kvinnes styrke bedømmes ut fra hvor sexy hun er i det offentlige rom. Hvis det er dét kvinnesynet vi har endt opp med å forsvare, også som en norsk verdi, bør vi vel protestere igjen?
Les også: Kjære jenter, dere må ta opp kampen