Norsk film har ikke mange gode Hamsun-filmatiseringer å skilte med. Her er dessverre nok et mislykket forsøk. Torun Lian har vist seg som en dyktig manusforfatter for andre i «Frida – med hjertet i hånden» (1991) og som en god regissør av eget materiale med «Bare skyer beveger stjernene» (1998).
Uten farlig lidenskap
En dyktig samtidsskildrer av unge følelser i møte med Hamsuns klassiske roman om ung, trøblete kjærlighet låter som bra match. Litterært kostymedrama er en krevende, kostbar filmsjanger. Det vises at «Victoria» er laget på langt mindre budsjett enn internasjonale konkurrenter i sjangeren.
Det er likevel ikke bare pengesekken bak som gjør at «Victoria» blir en flat, illustrert klassiker, uten farlig lidenskap eller filmatisk svev, sammenlignet med filmer som danske «En kongelig affære» eller den britiske, kinoaktuelle «Anna Karenina» etter Leo Tolstojs roman.
«Victoria» starter greit med mye vekt på ansiktene til de unge svermere, grønne enger og grønne skoger. Jakob Oftebro er møllersønnen som faller for godseierens datter (Iben Akerlie), til tross for, eller kanskje på grunn av, at hun er tiltenkt finere folk.
Svikter på flere plan
Som film svikter «Victoria» på flere plan, selv om bildene er pene og historien til Hamsun fortsatt har mye å by på. Kjemien mellom hovedpersonene har bare unntaksvis det rå, lidenskapelige trøkket boka dirrer av. Filmen mangler stil og fortellergrep som kunne løftet den opp fra boka, hevet den over First Price-utgaven av et kostymedrama, med skjegget til Petter Schjerven som det mest autentiske på lerretet.
De svakeste delene av «Victoria» ser ut som om de er spilt inn på Norsk Folkemuseum til tv-teater om livet på 1800-tallet. Underteksten, som er sterkt medvirkende til bokas klassikerstatus, serveres i filmversjonen altfor ofte på overflaten, med teskje.
Når Victoria i boka oppsøker møllersønnens foreldre og varsler at hennes forfinede løitenantkjæreste kommer på besøk, låter Hamsuns fortettede replikker geniale. På lerretet, hvor Lian serverer Hamsuns understatement med filmatisk overstatement, blir replikker som «han vil kanskje skyte rugde» ufrivillig komisk.
Hadde «Victoria» vært et dristig forsøk på et eller annet, kunne den i det minste vært rost for forsøket. Dessverre framstår den som ganske dårlig, gammeldags film, hvor norsk litteraturs kanskje mest berømte kjærlighetsbrev betegnende nok blir lest i heisen.