Alt før den hadde kinopremiere i Sverige sist uke ble «Hypnotisøren» utnevnt til svensk kandidat til Oscar. Romanen fra 2009 til paret som kaller seg Lars Kepler er oversatt til et 30-talls språk og er Sveriges største krimeksport siden Stieg Larssons Millennium-trilogi.
Innspilt i urbant og landlig vinterlandskap er det et kjølig mørke over bildene som gjør at den blodige historien innledningsvis ser både skremmende og ganske bra ut. Regissør Lasse Hallström er tilbake med sin første svenske film siden «Mer om oss barna i Bakkebygrenda» i 1987 og brakgjennombruddet med «Mitt liv som hund» i 1985.
Regissørens kone, Lena Olin, gjør sin første svenske filmrolle på syv år som kona til tittelfiguren. Legen som tar i bruk kontroversielle metoder for å lokke fram minner, spilles av Mikael Persbrandt. Finske, relativt ukjente Tobias Zilliacus spiller etterforskeren som ved filmens start finner store deler av en familie knivdrept.
Sammenlignet med filmversjonen av «Menn som hater kvinner», dens amerikanske versjon «The girl with the dragon tattoo» eller for den saks skyld filmversjonen av Jo Nesbøs «Hodejegerne», klarer ikke Lasse Hallström å gjøre thriller av internasjonal filmklasse av nordisk bestselgerkrim.
Hvem-gjorde-det-plottet fungerer bare sånn passe på lerretet. Ved morderens avsløring, blir filmens svakheter enda tydeligere med en slags actionfinale som får svensk politi til å virke dummere enn det egentlig er mulig å forestille seg i forsøksvis realistisk samtidskrim.
Det virker som om filmen og regissøren er mest interessert i de voksne relasjonene i ytterkant av drapsgåten. Mikael Persbrandt er god som lege på sovepiller i skrantende samliv. Olin tar i overkant mye plass, mens etterforskeren til Zilliacus blir en underlig bifigur, sammen med en kvinnelig kollega som drukner i barneskrål.
Det hjelper ikke nok med gode skuespillere og interessant ramme, når selve motoren i historien driver krimgåten i et leie som forbindes med andrerangs tv-krim. Psykodramaet, mørket og morderen blir ganske billige unnskyldninger for å skru sammen et stykke spenning hvor hovedsaken fungerer dårligst. Det blir nok ikke Oscar på svenskene heller i år.
