«Paranormal Activity 4» følger tenåringsjenta Alex og familien gjennom forvandlingen fra fredelig forstadshjem til spøkelseshus med hu og hoi. Når nye naboer flytter inn i huset ved siden av, begynner overnaturlig ting å skje, naturligvis – i «Paranormal Activity 4» er det nemlig lite nytt å hente. Alex bor på et rom med tre åpne dører, et speil, og en urovekkende mengde møbler og eiendeler som tar form av silhuetter og ansikter når lyset skrus av. I alle andre rom i huset finnes det minst én reflekterende flate, og de ulike kameraene holdes alltid sånn passe perfekt på skeiva.
Til tross for at Iphones, laptoper, Kinect og alt annet av moderne teknologi tas i bruk, føles dokumentarpreget fortsatt mer påtatt og unaturlig enn da paret i første film valgte å sette opp overvåkingskameraer i sitt eget hus. Mest fjollete blir det mot slutten når skrekken tar overhånd, men Alex nekter å gi fra seg muligheten for nok et nærbilde. Det dokumentaristiske uttrykket henger først og fremst igjen som en merkevare man klamrer seg fast til, til tross for at det har mistet all relevans og alt innhold.
Det eneste man kan gjøre da er å leke litt med egne konvensjoner, og fri hemningsløst til skrekkpublikummet med åpenbare referanser til klassikerne i skrekken. Men den en eneste styrken som fortsatt henger igjen er scenene hvor de ikke skjer noe i det hele tatt. Paranormal Activity-filmene er aldri så skumle som når det ikke skjer noe – gjerne på høylys dag.
Filmplakaten lover en fortsettelse og forløsning på historien fra den andre filmen. Fortsettelse, ja, men aldri forløsende. «Paranormal Activity 4» blir til syvende og sist bare en tørr og slakteklar melkeku som vris om enda en gang i et håpløst forsøk på å skvise ut noen siste dråper. Resultatet smaker da også så lite at kun fansen vil sluke oppkoket. Ønsker du noe som får deg til å gjemme hodet i puten, har du større sjanser for å lykkes om du graver opp pappas gamle hjemmevideoer fra 90-tallet.