På Youngstorget, bare et steinkast unna der bomben rammet regjeringskvartalet, møter vi Mats Kvaløy-Bjørbekk. Han jobber like i nærheten, i Fagforbundet. Og som for fem år siden er det fortsatt skolepolitikk som opptar lektoren i norsk og samfunnsfag.
På kafé i Operapassasjen forteller han først at han ikke har tenkt spesielt mye på det som skjedde 22. juli, men at han tenker litt på dem som var der hver dag.
- Jeg tenker både på dem som ikke er her lenger og på dem som fortsatt er her. Det er ikke bare vondt, det kan også være fint.
Referansepunkt
22. juli er for Mats blitt et referansepunkt i livet.
- Jeg ble bråvoksen. Det har satt sitt preg på det meste jeg opplever, både på godt og vondt.
I ettertid kan den politiske debatten og problemer i hverdagen oppleves som ganske trivielle, nesten meningsløse, når man har erfart hvor brått og vilkårlig alt bare kan ta slutt.
Les Hanne Ness sin historie her
Samtidig er det en dobbelthet i denne erfaringen. Mats sammenligner det å overleve Utøya med å få et kall - et kall om å leve et meningsfullt liv.
- Alle de jeg kjente skulle oppleve og utrette så mye. Vissheten om at de aldri fikk lov, gir meg et veldig sterkt kall om at jeg selv må leve.
Derfor er det ordtaket fra den britiske forfatteren Oscar Wilde som er den viktigste leveregelen Mats styrer etter:
- Livet er for dyrebart til å ta det for alvorlig.
En måte å vinne over terroristen på er for Mats blitt å bevare humoren, ikke ta seg selv for høytidelig, eller ta ting for alvorlig.
- Da blir vi det motsatte av han som utførte udåden 22. juli. Han var en pompøs og selvhøytidelig person. En fyr som skapte sin egen fantasiverden på gutterommet. Det er utrolig at han klarte å forandre livet til så mange mennesker.
Igjen søker Mats en positiv inngang til det som skjedde, for det mener han er viktig å anerkjenne, at en så forferdelig hendelse også kan bidra til noe på plussiden.
- Som folk fikk vi vist hva som bor i oss gjennom måten vi sto sammen mot terror. Men det skulle jo selvfølgelig helst ha vært ugjort, legger han til.
Ytring for ytringens skyld
Det er sommerstille i Operapassasjen denne formiddagen, til tross for at klokken nærmer seg elleve og lunsjtid. Mats mener at Norge fem år etter angrepet er tilbake til normalen igjen, bortsett fra på ett område.
- Etter terroren ble det snakket mye om hvor viktig det var med ytringsfrihet, at også upopulære og til og med ekstreme ytringer må tåles, men kan det hende at vi har tatt det et steg for langt og glemt at en offentlighet også innebærer at vi stiller krav til hverandre?
Han mener at en ytring ikke automatisk har verdi fordi den er kontroversiell eller ytterliggående.
- At noen roper høyere, er mer vulgære eller ekstreme gjør ikke vedkommende berettiget å bli lyttet til. Vi må fortsatt kreve sannhet og rettskaffenhet av hverandre.
Han viser blant annet til debatten etter at den omstridte karikaturtegneren Thomas Knarvik tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som en ape.
- Det har ingenting med ytringsfrihet eller kunst å gjøre. Det er bare et eksempel på kolonitidsrasisme, sier Mats, som understreker at han ikke på noen måte ønsker en meningssensur, men at han vil understreke viktigheten av at de som ytrer seg i offentligheten tar ansvar, slik at det ikke blir en normalisering av ytterliggående holdninger og hat.
Debattstopper
På spørsmål om hvorfor er det så få av dem som opplevde 22. juli på nært hold som ytrer seg i offentligheten, svarer han at kanskje hendelsen fortsatt er for nær i tid.
- Og ingen ønsker å skape heltehistorier av egen bragd.
Selv snakker Mats nesten aldri om det som skjedde til noen. Heller ikke i diskusjoner flagger han Utøya-opplevelsen.
- Du kan ikke argumentere mot terrorerfaring. Det blir en debattstopper, og jeg ønsker ikke å bli tillagt en annen type autoritet enn de andre som deltar i en debatt, sier han.
Det er hos samboeren Mats føler han har frirom til å snakke om det.
- Jeg føler det finnes få naturlige innganger til å ta opp temaet 22. juli med andre. Og jeg kvier meg for å legge den byrden på andre, ved å si at jeg opplevde Utøya. Da blir de forpliktet til å reagere. De må ta deg så veldig på alvor.
Urett mot Eskil
Det åpne uttrykket i ansiktet til Mats får et annet alvor. Det har gått fem år siden han ytret seg offentlig om dette sist. Det var også i Ukeadressa.
Det er en urett som har opprørt Mats i lang tid, og som han gjerne skulle ha tatt til orde mot før, og det er kritikken som ble rettet mot tidligere AUF-leder Eskil Pedersen. At noen kritiserer ham for å ha dratt med ferja MS «Thorbjørn» fra Utøya 22. juli, mener Mats kommer fra lenestolkritikere.
- Det gjør meg sint. Den kunnskapen vi sitter med nå om det som skjedde, hadde vi ikke da. Vi visste ikke hvor mange som angrep. Vi ante ikke om det var en av våre egne eller om det var noen utenfra. Det er nedrig, inhumant og helt uten forståelse.
- Hvorfor har du ikke sagt noe før?
- Jeg sier det nå.
En ren tilfeldighet
Han understreker igjen at å se ting i etterpå-klokskapens lys er noe helt annet enn å ha erfart hendelsen på kroppen. For er det noe opplevelsen fra Utøya har lært Mats, så er det hvor vilkårlig ting er, noe som der faktisk ble avgjørende for om du overlevde eller ble drept.
- Hvor du var og om du unnslapp var tilfeldig, fullstendig tilfeldig, sier han.
Nå er Mats tilbake på Utøya. Han forklarer hvordan og hvorfor han gjemte seg der han gjorde, og hvor tilfeldig det var.
- Jeg hadde vært på Utøya i mai samme år og kjente til hullet i gjerdet på kjærlighetsstien fordi jeg hadde klatret ned der for å bade.
Det var der han kom seg ned til havet og bergknausen som han og flere gjemte seg under.
At han var der som 24-åring, mener han også hadde en betydning.
- Hadde jeg vært yngre, ikke kjent øya eller de som var der, så hadde jeg kanskje ikke overlevd, sikkert ikke.
Selv om Mats har vært tilbake på Utøya etter det som skjedde, har han ikke behov for å overnatte der igjen.
- Det sitter fortsatt igjen en utrygghet.
En ting han også har reflektert en del rundt, er hvilken styrke og utholdenhet som bor i folk, siden de klarer å leve videre etter det som skjedde der.
- Det får meg til å tenke på tilsvarende hendelser andre steder i verden. Mange opplever ikke terror bare én gang i livet, de opplever det gang på gang.
For opplevelsene 22. juli har gjort at Mats mener han lettere kan sette seg inn i andres smerte. Det er mer kroppsliggjort.
- Og jeg har blitt mer sosialist enn før. Vi må ta ansvar for hverandre og andres mulighet til livsutfoldelse.