Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har fått sitt høyeste ønske oppfylt lenge før jul.

Foto: Bendiksby, Terje, NTB scanpix

Hvor vondt vil egentlig regjeringskameratene seg selv? Spørsmålet har hengt i luften mens Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har forhandlet. Og forhandlet. Og forhandlet. Budsjettforhandlinger skal alltid være litt vonde. Det må i det minste se vondt ut. Ingen skal tro at ditt parti ikke har kjempet tappert til siste budsjettkrone.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Listhaug-mania

Men det går en hårfin grense mellom krevende budsjettforhandlinger og ødeleggende budsjettforhandlinger. Denne grensa har samarbeidspartiene trampet over med beksømstøvler.

Det kom overraskende på de fleste at Venstre valgte å bryte. «Alle» hadde trodd at partiene ville finne sammen til slutt. Ikke fordi de var så fornøyd, men de deler et skjebnefellesskap. Det er vanskelig å se hvem som vil tjene på et brudd før valget. Da Venstre først brøt, var det ganske åpenbart at KrF ville gjøre det samme.

Bruddet handler verken om nyansene på KrFs grønnfarge eller om manglende budsjettseire. For KrF er det både et verdivalg og et strategisk veivalg. Det finnes knapt sølvpenger nok som kan friste KrF til å stå alene som garantist for en Frp-regjering. Til det er avstanden mellom KrF og Frp for stor. Ikke nødvendigvis i kroner og øre (eller tonn CO₂), men i sentrale verdier.

For Venstre og KrF er det også blitt et selvstendig poeng å holde sammen i gode og onde dager. Selv om partiene er svært forskjellige, har de en sterk lojalitet til hverandre. De har gått inn i regjeringsprosjektet som et par, og lar ikke regjeringen splitte dem. Til det hefter det for mange potensielle nedsider ved å være regjeringens støtteparti. Heller ikke meningsmålingene tyder på at dette er en god posisjon før valget.

Klimasaken har ligget som en mørk sky over den blå regjeringen. Det har virket som en uløselig oppgave å forene klimapartiet Venstre og bilpartiet Frp. Venstre har hele tiden flagget klima som den viktigste saken, og med Parisavtalen kan de gjøre det med større tyngde. Klima er ikke lenger noe som bare opptar miljøentusiaster i grønn anorakk. Nå snakker de fleste statsledere om klima som vår tids største utfordring.

Det har virket nesten parodisk at lille Venstre skulle lykkes med å gjennomføre det grønne skiftet sammen med Frp, det eneste partiet med høylytt tvil rundt menneskeskapte klimaendringer. I motsetning til mange andre saker som er løsbare bare det finnes penger nok, er det vanskelig å løse klimakrisen med penger og lunkne kompromisser. Venstre ville ødelagt sin egen troverdighet dersom de ikke satte hardt mot hardt. Klima er ikke noen «både og»-sak.

For mange virker det både underlig og uforståelig at bilavgifter skal splitte det borgerlige regjeringsprosjektet. I det store bildet er uenigheten om bilpakken småtterier, og langt unna det som trengs for å innfri klimamålene. Men nettopp derfor må Venstre og KrF vise at de mener alvor. De kan ikke leve med at Frp nuller ut forurensende bilers bidrag til det grønne skiftet.

Heller ikke det taktiske virker særlig gjennomtenkt. Det er uforståelig at den ellers kloke Erna Solberg lot Frp legge ned det som ble oppfattet som et ultimatum allerede før forhandlingene startet. De sørget for at frustrasjonen var stor hos støttepartiene allerede før de kom til forhandlingsbordet. Da ble det ekstra viktig å vise at smertegrensa var nådd.

Erna Solberg har fem dager på seg til å avverge en regjeringskrise. KrF-leder Knut Arild Hareide har døra åpen 24-timer i døgnet, til og med på søndag. Spørsmålet er om Frp er villig til å ofre den hellige bilpakken. Ingen tviler på at bilen betyr mye for Frp. Spørsmålet er om bilen betyr mer enn regjeringen.

Statsministere klarer kanskje å avverge en regjeringskrise, men hun klarer ikke å avverge inntrykket av borgerlig kaos. Arbeiderpartiets favorittuttrykk har fått ny aktualitet, og stort mer kan de ikke ønske seg til jul.