Terningkastet kan gi signaler om at debutalbumet til Sigurd Julius er en skuffelse – ikke fordi fire er en dårlig karakter, men mest fordi undertegnede har gitt hans to tidligere ep-er fem. Når dette samtidig er hans beste og jevneste låtsamling, uten åpenbart svake punkt, framstår karakteren sikkert som inkonsekvent.
Men så er da heller ikke plata så mye en skuffelse, den er bare ikke riktig så fantastisk som jeg hadde veldig (og urealistisk?) lyst til at den skulle være. Halvparten av sangene har vi hørt fra før gjennom ep-er og singelutgivelser, det forklarer delvis hvorfor «Sigurd Julius» oppleves mer som en oppsummering og bekreftelse på det vi allerede visste, enn et viktig steg videre.
Men bevares, den bekrefter at den triste optimisten er noe av det fineste og rareste vi har – få har bedre grep om lun, melodiøs visepop, framført med avvæpnende nonchalanse og fortsatt backet av et utsøkt, peisvarmt band.
«Aldri har æ helt fått dreisen på livet», synger han i «Så som så», en god oppsummering av teksttematikken i de nye låtene – som tar en kledelig vending mot det eksistensielle og melankolske på bekostning av det pludrende naive som har preget de svakeste låtene tidligere. Tekstlinjer som «Har du vinga eller e du blomsterjord / Eller sitt du på dass og løse kryssord» (fra «Så leng») illustrerer godt en av hans store styrker – hvor finurlig og uanstrengt han kombinerer poesi med hverdagslig humor. Sigurd Julius ser det store i det små – og omvendt. De ti låtene er såpass jevne i kvalitet og finstemt grunnstemning at de sliter litt med å definere seg selv og ta stor nok plass. Derfor skinner mange av dem også sterkere hver for seg enn samlet.
Alt dette er likevel detaljer. Det Sigurd Julius – og debutalbumet – virkelig trenger før vi begynner å ta ham som en selvfølge, er den fenomenale signaturlåten som virkelig gir oss hakeslepp, som vil definere ham som artist.
Albumet svekker ikke troen på at den vil komme, heller tvert imot. Inntil da holder han seg på stedet hvil, stødig på et vis.
