Før var Frati en tradisjonell familierestaurant du entret via en trang trapp i Munkegata, et sted med krinkete kroker og, med de senere år, en noe traust følelse, både når det kom til mat og interiør, og et navn stadig sjeldnere nevnt på folkemunne.
Slik kunne Trondheims første italienske restaurant, åpnet i 1973, ebbet inn i historiebøkene. Nå er det tvert i mot. Med ny lokalitet vis a vis Trondheim Torg, i det såkalte Residence-kvartalet, er det splitter nye tider for Frati, nå en restaurant det bør bli kamp om bordene på.
Eget bryggeri
En grønn urtehage er det første vi passerer, før vi entrer en stor hall.
En del av lokalet er hevet på et platå, men alt er åpent, alle kan se langsiden innerst som er okkupert av travle kokker og innbydende skinker. Moderne, folkelig og koselig. Med uteservering.
– Har du sett ølbryggeriet de har satt opp i underetasjen, spør anmelderkollega Mats, som allerede har rukket en tur etter åpningen 11. juni.
Menyen er fortsatt tradisjonell italiensk, men føles mye mer interessant, med retter som stekt steinsopp (kun det), makaroni med oksehaleragu, spesialimportert gjøkalv fra Piemonte og Bistecca Fiorentina (klassisk t-bonestek på 1,1 kg).
Vi ytrer ønske om å smake mest mulig, og servitøren er med på notene fra første slag. Små porsjoner er null problem.
– Så lenge vi har det, er alt mulig, proklamerer servitøren. Så går det unna.
Ypperlig parma
Først en delerett for minst to personer, Antipasto Misto, som må sies å være et meget godt kjøp for kr. 139,- per person. Pikant salami, fennikel-salami og parmaskinke er virkelig på høyden. Frati importerer direkte, og her har de virkelig funnet gull. De løvtynne parmaskivene smelter som solvarmet smør på tunga, og smaker tungt og mye. Noe av det beste jeg har smakt i sjangeren.
– Fantastisk, istemmer Mats. Parmesan, pecorino og en italiensk geitost faller også i smak, dog uten den samme ekstasen som kjøttet ga. Bøffelmozarellaen er super, med sin sarte – og samtidig friske – melkesmak. Oksecarpaccioen har en tander, delikat kjøttsmak og brødet burde fått et eget kapittel. I alle fall dagens brød. Ifølge servitøren tester Fratis italienske baker nye oppskrifter daglig.
– Han kan trygt holde seg til denne fremover, sier Mats. Ekstremt lyst og luftig, både saftig og sprøtt. Vi håper på brødutsalg.
Imponerende pasta
Steinsopp-forretten er full av smak. Tykke soppskiver, forsiktig stekt med en anelse hvitløk, timian og deretter påstrødd en forsiktig mengde parmesan. En nytelse. Den andre forretten, pasta med sort Umbria-trøffel, er også god, men ikke like salig. Litt mer salt, litt mer trøffelsmak.
– Og pastaen er faktisk hakket for «al dente», selv om det er mye bedre enn overkokt, sier Mats. Så til de desiderte høydepunktene: pastarettene. Vi fulgte servitørens varme anbefalinger; papardelle (tynne, avlange, firkantede pastaflak) med confitert kyllinglår, og makaroni med oksehaleragu.
Jeg ser Mats teste raguen først, prøver selv kyllingen og overveldes av den kontrollerte smakseksplosjonen. Pastaen er helt perfekt, oppleves silkemyk, selv med en viss fast kjerne, og det plukkede kyllingkjøttet er mørt, saftig, full av smak som bedre kylling kan ha. Salvie-bladene er prikken over i-en. Spent ser jeg Mats prøve retten. Han er jo italia-frelst, men det betyr ikke at han omfavner alt italiensk, heller at han er mer kresen.
– Helt magisk! Alt stemmer! Noe av det beste jeg har smakt innen pasta, sier Mats, og begynner å mimre om en restaurant han stadig nevner, drevet av et gammelt ektepar på en fjelltopp utenfor en liten italiensk kystby.
Veldig avansert er ikke retten, som det italienske kjøkken sjelden er, men noen har stått opp tidlig om morran og laget pastaen med omhu, confitert kyllingen i timesvis, krydret det hele til perfeksjon og det kan vi bare takke for. Oksehaleraguen står ikke langt tilbake. Supermørt storfekjøtt, med dybde i smaken, makaronien perfekt i konsistensen. Det smaker mye og det smaker bra.
Lengre steketid
Etter dette blir pizzaen et rent hvileskjær. Et behagelig, sådan. «San Daniele» med tomatsaus, mozarella, basilikum og San Daniele-skinke, smaker rikt og balansert. Enda bedre er den hvite pizzaen (uten tomatsaus) «Tirolese», med asiago-ost, mozzarella, speck (kaldrøkt skinke) og steinsopp. Igjen tykke skiver steinsopp. Vi får ikke nok av det. Et lite minus er at pizzabunnen burde vært stekt enda et skarve minutt.
– Gi dem 30 sekunder mer i ovnen, så er jeg frelst, sier Mats.
Selv om den kyndige servitøren har kortet ned på porsjonene og gitt oss pauser, merker vi at magemålet får kjørt seg. Hovedrettene gir oss likevel piffen tilbake.
Det jeg får, er i følge menyen t-bonestek av en gjøkalv, tilhørende rasen Sanato Piemontese fra Italia. Det jeg ser og smaker, er et så lyst kjøttstykke at det kunne vært svin, samtidig så mørt og smakfullt at det jo er kalv. En opplevelse. Soppsausen og pommes frites-en er godt gjennomført, men kjøttet er stjerna. Og aspargesbønnene, ferske og faste, med mye smak.
Servitøren har lurt Mats utpå Fratis tradisjonelle «plankestek» med bearnaisesaus, her i en modernisert versjon. Og det funker.
– Kjøttet er mørt og akkurat passe rosa, sausen er frisk og syrlig. Brokkolien er helt perfekt, sier Mats.
Mye fagfolk
Servitørene har hele veien vært tilgjengelige, anbefalt ypperlige vinmatcher (italiensk, så klart) til rettene, vært usedvanlig løsningsorienterte og i det hele tatt sprudlet i takt med de nye, levende lokalene. Også dessertene holder stilen. Sitronkrem med marengs og mandelsmuler er frisk og herlig, med god balanse mellom syrlighet og sødme. Tiramisu er akkurat som den skal være, dempet, med kaffesmak. Panna cotta er også behagelig, men har i overkant mye bær og bærsaus.
Alt i alt er det bare å gratulere eier og daglig leder Michael Minervini med nok et berikende tilskudd til byen. For to år siden åpnet han Una på Solsiden. Her har han slått hardere på stortromma, og gitt mat, interiør og service-nivå et ytterligere løft. Frati er klar for nye 40 år.
