Det er når andre deler av kropp og hjerne blir utfordret, vi ser «tidstyvenes» arena.
Elevene har øvd i grupper hele dagen, sammen med profesjonelle dansere, og avslutter med et felles dansenummer ingen trodde var mulig da dagen startet. De voksne tilskuerne har tårer i øyekroken og gåsehud på armene. En spesiell dag avsluttes i samme stil da en gutt, med mange utfordringer i skolehverdagen, roper til rektor på tur ut av døra; «Dette har vært den beste skoledagen i mitt liv!»
Med jevne mellomrom gir nasjonale medier plass til læreres, skolelederes og politikeres bekymrede stemmer om de såkalte tidstyvene. Dette er aktiviteter som rikskonserter, leirskoler, fellessamlinger, museumsbesøk mm. Vi opplever dette som en debatt som snur skolens samfunnsmandat på hodet, og mener følgende spørsmål bør være i sentrum av tematikken: Hva stjeler vi fra norske elever dersom vi luker ut de såkalte tidstyvene i undervisningstiden?
Skolenes samfunnsmandat handler ikke bare om å gi elevene kognitiv innsikt, men også en bredde i menneskelige erfaringer. Hvorfor dukker så bekymringer opp i møte med aktiviteter som gir nettopp et bredt spekter av menneskelig erfaring? Det er ingen tvil om at PISA-sjokket i 2001 har vært toneangivende for norsk skolepolitikk i årene som fulgte. Med Kunnskapsløftet skulle skolen nå målstyres og vurderes på skole- og elevnivå. Nasjonale prøver og satsinger krevde tid og fokus for både lærere- og skoleledere. Noe innstramming på fokus og resultater var nødvendig, men vi savner læreplanens generelle del i jaget på kunnskapsskolen og kunnskapseleven. Dette påpekes også i Ludvigsenutvalgets høringsuttalelse NOU 2015:8. Kunnskapsløftet skapte store utfordringer for skolene ved å legge opp til en lokal fortolkning av kunnskapsmålene i alle fag. Målene er komplekse, favner vidt, og krever behandling av bevisste pedagoger som kan sine fag. Lokale læreplaner skal utarbeides på hver skole, eller kommune, og skal speile konteksten skolen lever i. Intensjonen bak dette er både forståelig og meningsfull, men viste seg raskt å være en for stor oppgave for mange skoler. I tillegg utviklet det seg store ulikheter i hvordan kunnskapsmålene ble fortolket. Et sentralt spørsmål blir da hvordan kvalitetssikre at skolens samfunnsmandat blir ivaretatt i de lokale læreplanene. Hvordan sikre at opplæringen ikke blir fragmentert og tilfeldig fra skole til skole, lærer til lærer?
Et svar på dette spørsmålet er tverrfaglig samarbeid. Det er gjennom møtet med de praktisk-estetiske erfaringer alle sanser aktiveres. Det er når andre deler av kropp og hjerne blir utfordret, vi ser «tidstyvenes» arena. Skal vi nå lærerplanens mål i den generelle delen, og ivareta samfunnsmandatet vi har tatt på oss, må lærere og skoleledere sammen ta ansvar for den generelle delen av læreplanen. Dette viser seg å være en utfordring. En forklaring på hvorfor mange lærere opplever leirskole, skidag, elevsamtaler og rikskonserter som tidstyver, kan være følelsen av å ha knapphet på tid i egen undervisningssituasjon. Kompetansemålene i fagene er ambisiøse, vurderingsarbeidet krevende, og dokumentasjonsmengden tyngende i perioder. Det ropes om mer tid, men er det ikke heller en endring av dagens praksis som er nødvendig?
Mange lærere opplever at de mangler tid i hverdagen til å bruke «tidstyvene» i arbeidet med å nå kompetansemålene i sine fag. Alternative læringsprosesser og læringsarenaer krever tid til planlegging, men også kompetanse i å se mulighetene og gjøre noe med dem. Skoleledere har en betydelig rolle som retningsgivende for all pedagogisk virksomhet ved sin skole. En skoleleder som løfter frem de praktisk-estetiske erfaringene for å skape sammenheng og helhet i opplæringsløpet, og som fremhever mulighetene for samarbeidstrening og relasjonsbygging, tar i våre øyne hele formålsparagrafen på alvor.
Et land som har fått mye positiv oppmerksomhet etter offentliggjøring av PISA-undersøkelsene er Finland. Gjennom lek, musikk og drama lærer barn og unge her å lese og regne. Finsk skole produserer 15-åringer som viser over gjennomsnittet gode evner i lesing, matematikk, naturfag og problemløsning. Mange norske skoleforskere, skoleledere og lærere har derfor reist til Finland for å lete etter forklaringer på hvorfor deres resultater er bedre enn våre. Finland er opptatt av at barn og ungdom har et trygt og balansert opplæringsmiljø som er like mye styrt av en akademisk som en ikke-akademisk læreplan. For oss er det lett å se en rød tråd fra finnenes syn på helheten i opplæringsløpet og debatten om tidstyvene i norsk skole. Kanskje vi burde se mer til Finland, men av helt andre årsaker enn vi tidligere har gjort i norsk skole?
Skolen forvalter en stor del barn og unges tid fra de er 6 til de er 19 år. Det er et stort ansvar å fylle denne tiden med et innhold som utvikler det hele mennesket slik formålsparagrafen i opplæringsloven krever. Ved å konstruere rigide rammer rundt hvert enkelt fag i skolen legger vi hinder i veien mot den helhetlige kompetansen det forventes at elevene skal gå ut av skolen med. Lærere og skoleledere kan gi barn og ungdom mulighet for en bredde i deres kompetanse og erfaringer, eller vi kan frarøve dem det. Tiden de har tilbrakt sammen med oss i skoleløpet får de uansett aldri tilbake. Tar vi fra dem muligheten til bredde i erfaringer; er det ikke da vi som er tidstyvene i barn og unges liv?