Det er et paradoks at de som opplever smerten ved å bli mobbet selv ofte mobber andre.
I Adresseavisen 13. januar kan vi lese at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har pålagt en skole i Trondheim å flytte en elev til en annen klasse på grunn av barnets mobbeadferd. Moren til barnet som er blitt utsatt for mobbing er fornøyd med utfallet, mens mor til barnet som må bytte klasse mener dette er unødvendig. Det er sjelden slike tiltak iverksettes, men ifølge utdanningsdirektør Lasse Arntsen opplever de et økende trykk fra foreldre om å flytte elever med bakgrunn i mobbing.
Å oppleve mobbing, enten som barn, ungdom, eller voksen, er en stor psykisk og fysisk belastning. Voksne som har opplevd mobbing i oppveksten har større sannsynlighet for å utvikle angst og depresjon enn de som har opplevd gode vennerelasjoner i barndommen. Vår egen forskning i Tidlig trygg i Trondheim-studien viser at dårlige vennerelasjoner kan bidra til at barn utvikler ADHD-relatert adferd, som konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet. Andre studier viser at mobbing kan føre til varige fysiologiske svekkelser, som for eksempel nedsatt immunforsvar, trolig som en følge av vedvarende psykologisk stress. Det er med andre ord et helt sentralt samfunnsoppdrag å forsøke å redusere mobbing.
Det er naturlig at man tar parti med de svakeste i saker som omhandler barn og ungdom, og de som er ofre for mobbing fortjener all den støtten og hjelpen de kan få. Gjennom mange tragiske saker i media har man dannet seg et rikt bilde av hvem som er mest utsatt for mobbing, og hvilke grusomme konsekvenser det kan føre til. Men hva vet vi om kilden til dette problemet, nemlig de som mobber? De fleste av oss har nok en god formening om hva mobbing er, for vi har kanskje vært involvert i det selv eller sett noen bli mobbet. Man definerer ofte mobbing som adferd som blir utført av en overlegen part med hensikt å skade noen som er svakere enn seg selv. Dette inkluderer et svært bredt spekter av handlinger, som spenner fra verbale hint og hentydninger og til grov fysisk mishandling. Mobbeadferd reflekterer egenskapene til den som mobber, der barn og unge med sosiopatiske trekk gjerne velger de mest subtile formene, mens de med egne psykiske plager, slik som oppmerksomhetsvansker, oftere tyr til mer utagerende former for mobbing. Mobbere er med andre ord ikke en ensartet gruppe. I noen tilfeller har de som mobber egenskaper som vanskelig lar seg endre, men i mange tilfeller har mobbeadferd bakenforliggende årsaker, slik som vanskelige familieforhold, lærevansker, og svak sosial tilpasningsevne.
En finsk forskergruppe publiserte nylig en studie gjort på seks tusen personer. De hadde fulgt disse personene fra de var 8 år til de hadde blitt 29 år. Forskerne undersøkte i hvilken grad det var forskjeller i utviklingen av psykiske vansker i voksen alder mellom følgende tre grupper: 1. de som ble mobbet, 2. de som mobbet andre, og 3. de som både ble mobbet og som også mobbet andre. Gruppen som hadde opplevd mobbing ved åtte år hadde økt forekomst av psykiske vansker ved 29 år målt opp mot dem som ikke hadde vært involvert i mobbing i det hele tatt. I nesten like stor grad hadde den gruppen som mobbet andre også økt forekomst av psykiske vansker. Og kanskje enda viktigere; de som hadde opplevd å bli mobbet selv og samtidig hadde mobbet andre, hadde aller størst sannsynlighet for å utvikle psykiske vansker i voksen alder.
Disse resultatene er nok ikke helt forenlig med folks stereotypier om hvem som er mobbeofre og hvem som er mobbere. Det virker som et paradoks at de som opplever smerten ved å bli mobbet selv også ofte mobber andre. Like fullt må man husker på at barn og ungdom er svært dyktige til å etterligne andres adferd, spesielt adferd som gir sosial status. Mobbing er derfor smittsomt – det har en tendens til å ha en epidemisk effekt. På skoler hvor man lar mobbing infisere miljøet vil det derfor bli en spredningseffekt, hvor man ser at et økende antall elever både utfører mobbeadferd og samtidig oppgir å bli mobbet selv.
Adferd og holdninger lar seg endre. Det finnes en rekke antimobbing-programmer som tar sikte på å begrense omfanget av mobbing gjennom bevisstgjøring av gode sosiale holdninger. Det er kanskje mindre bevissthet omkring at barn og unge som mobber også lar seg endre. Mange av dem som utøver mobbing står sammen med mobbeofre i fare for å utvikle psykiske lidelser i voksen alder. Det kan derfor vær klokt å vurdere muligheten for psykologisk utredning og behandling av barn som driver mobbing før man flytter slike barn til en annen klasse eller skole. Samtidig må skoler og aktuelle foreldre tilføres kompetanse på hvordan man griper an barn og unge som mobber andre, og hvordan slik adferd kan endres.
Alle ønsker jo å få bukt med mobbing. Men som med alt annet man ønsker å få kontroll på, så må man søke innsikt i kilden til problemet. I motsetning til hva som er tilfellet med medisinske epidemier, så vil vi aldri oppleve at det utvikles en vaksine mot mobbing. Det finnes ingen quick fix for dette, og å flytte mobbere er en kortsiktig løsning som vil kunne øke omfanget av ofre. Man står i fare for å skape nye mobbeofre på nye skoler, og samtidig legger man en enda tyngre bør på de såkalte mobberne. Dessverre har mange av dem allerede mye tung bagasje å bære på.