Den 36 år gamle filmskaperen Solveig Melkeraaen fra Øksnes, har fått en rekke kortfilmpriser, blant annet på Minimalen i Trondheim. Hun langfilmdebuterer med en dokumentarfilm som fortjener publikum og oppmerksomhet.

«Flink Pike» er en svært nærgående beretning om en dyktig, lovende ung filmskaper som får alvorlige psykiske problemer med tung depresjon. Filmen skildrer henne, kjæresten og hennes nærmeste gjennom opp- og nedturer, i sorg og glede, på vei mot filmen vi ser.

Dokumentarfilm om egen historie er et velbrukt grep. Det er likevel sjelden filmskapere går så langt i egen psyke som Melkeraaen. Scenene hvor hun filmes mens hun får elektrosjokkbehandling er kraftig kost. Filmen er nær ved å misjonere for behandlingsformen, men balanserer etter hvert også den delen av bildet.

Måten filmen som helhet er fortalt på, gjør at den kaster godt og utfordrende lys over et voksende samfunnsproblem. Humor, stilisert dramatisering og scener fra familie og samliv veksler med nærgående flue-på-veggen- dokumentar. I en sekvens møter hun tidligere medstudenter fra filmskolen. De sliter med å tro at den dyktige jenta de studerte sammen med, så til de grader har mistet troen på seg selv.

Regissøren, hennes foreldre og søsken bidrar til at et for mange tabubelagt problem skildres nedenfra med mange av filmmediets styrker. Innimellom er det lagt inn stiliserte scener som kommenterer eller illustrerer Melkeraaens tanker og fantasi. Ikke alle disse fungerer like godt. De bidrar likevel til en dynamikk og distanse som historien kanskje trenger.

Da er bruken av musikk mer gjennomgående vellykket. Det samme er måten kamera formidler miljø, omgivelser og landskap på, enten det er oppvekstens landskap i Nord-Norge, leiligheten i Oslo eller psykiatrisk sykehus.

«Flink pike» er laget med alvor og smerte, men også med humor og varme. Scenen hvor hun steller håret til mora og snakker om redselen for tilbakefall sier mer enn ord og bilder til sammen. Det er sjelden å møte film som setter problemer under debatt ved så uforbeholdent å gå foran med et eksempel. Det gjør det lett å kalle den viktig, men det spørs om det ikke er vel så viktig å si at den er god. Ikke perfekt, men god nok og helt spesiell.