Det er selve teksten, i ord og rytme, som er grunnlag for alle regigrep i denne oppsetningen av «Hamlet». Instruktør Rune Hodne stoler hundre prosent på teksten. Og det er det all mulig grunn til. Shakespeares originale tekst er ypperlig ivaretatt av André Bjerkes nesten like klassiske oversettelse.
Og dessuten: Regissør Rune Hodne rår også over ypperlig skuespillermateriale for å fremføre klassisk tekst. Hamlet selv, Espen Klouman Høiner, er i særklasse skikket til å fremføre de klassiske monologene. Ofelia, Renate Reinsve, har en enda mer selvfølgelig måte å fremføre sine replikker på, men med like eksemplarisk diksjon – og et underspilt kroppsspråk som får frem både dype følelser og en litt distansert humor i elegant miks.
Shakespeares 400 år gamle tragedie, som har røtter i enda eldre europeiske legender, blir tatt på behørig alvor på Trøndelag teaters hovedscene. Men over forestillingen er det penslet et tynt, tynt lag komedie. Fernissen skaper en følelse av lek som intelligent motsats til det dype eksistensielle dramaet på scenen. Antallet mord og selvmord og intrigene de er et produkt av, kan bli i meste laget for et publikum anno 2015.
Scenografien er renskåret, en stor hvor trapp på en dreiescene, med tidløs firkantede søyler, men en enkel jonisk søyle som blir heist opp og ned. Scenografien er fiks og stilig, men truer aldri med på ta oppmerksomheten fra teksten. Det stiller seg litt annerledes med kostymene, som er langt mer tidstypisk 1600-tall. Dronningen og enkelte andre kvinnelige frisyrer er temmelig radikale, mens mennenes kostymer er hårfint på grensen til å passe bedre på et badtaste-party. Når Mads Bones entrer scenen som Ofelias bror Laertes virker det nesten som han er halvveis på vei til en Hamlet-parodi på Sverresborg neste sommer. Men for all del, alvoret tar også Bones. Kenneth Homstad som Rosenkrantz blir den eneste figuren som tenderer mot å bli i overkant gøyal.
«Hamlet» er fortsatt verdens mest spilte skuespill. De tidvis vel intrikate intrigene i det råtne Danmark har tydeligvis evig appell. Krigen mot Norge truer, men man bruker minst like mye energi innenfor slottsmurene i Helsingør. Kong Hamlet er død, hans sønn prins Hamlet må tåle å se sin mor Gertrud bli gift med sin onkel Claudius.
Det opprinnelige fire timers dramaet er nå på litt under to timer uten pause. Men det går for seg, med den klassiske fektescenen og annen dramatisk handling godt dandert med de lange monologene som er stykkets egentlige egenart. «Hamlet» hadde selv i sin samtid en litt gammelmodig struktur, men det er netopp i monologene sjelen i stykket ligger. Det er der vi fornemmer de tidløse aspektene i smerten Hamlet opplever, hvordan han skal hanskes med sviket, hvordan han skal hevne en myrdet far og en utskjemt mor, leve videre med verdighet; ikke bli et dyr som lever bare for å spise og sove, ikke forbli en grubler som formidler en fjerdedel visdom og resten feighet.
Høiner er en sann fryd, verdt inngangspengene alene. Han er en troverdig splittet prins, en klassisk norsk Hamlet. Han har mange flotte motspillere også. Renate Reinsve er nevnt, en æra er over når begge disse to spesielle scenetalentene etter denne opsetningen er ferdig med sine år i byen. Trond Ove Skrødal er herlig slesk som konge og Claudius, Øyvind Brandtzæg har med seg en liten flik av godslig steinkjerbygg inn i på slottet, og det fungerer utmerket. Som det pleier.