I år 2000 holdt den samme trioen en svært populær kabaret på Theatercaféen, bygd på den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijks sangskatt.
Nå, 15 år senere, har de funnet det for godt å hente fram forestillingen igjen - minst like mye til glede for gamle fans som for nye, skal en dømme etter publikum på Prinsen hotel torsdag kveld. For det er ikke mye som er forandret, tiden har stått ganske stille i det trønder-Vreeswijkske universet. Uten at det betyr så altfor mye i denne sammenhengen, sangene er uansett det sentrale og de er like klassiske som var den gangen.
Som sist er noen av visene gjendiktet til trøndersk, mens andre framføres på originalspråket. Sammenbindingene mellom låtene er preget av løs snipp og ofte (tilsynelatende) av improvisasjon og innfall. For bortsett fra det uangripelige musikalske utgangspunktet, er det fortsatt den fandenivoldske energien og den lune og løsslupne personkjemien mellom de tre som først og fremst er kabaretens beholdning.
Det er en del 15 år gammel rust som sitter igjen, det snubles i tekst og gitartone her og der. Men tendensen til rølp balanseres fint mot sangbegavelsen hos alle tre, både alene og i kor er vokalinnsatsen fremdragende hele veien. Jacobsen er den skolerte instrumentsjongløren, Brandtzæg den sleivete og lune skøyeren og Pedersen er den røffe, rocka brumlebassen med uforlignelig pondus og patos når han tråkker til.
Det er en lettbeint forestilling, fylt av villfarne menn og fyrige kvinnfolk. Selv om trioen demper seg fint innimellom, som i Jacobsens flotte tolkning av «Fredrik Åkares Morgonpsalm», tør den sjelden å nærme seg mørket som også finnes i mange av Vreeswijks tekster med full tyngde. Selv de alvorlige sangene tøyses bort før og etter, trioen trives åpenbart aller best som joviale artigkailla. Men det er helt greit og vel så det, så lenge det utføres med såpass mye overskudd og sjarm.
De to beste karamellene spares selvsagt til slutten - Børge Pedersens gjør sitt glansnummer «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind» (i god, trøndersk drakt, i motsetning til sist) bedre og bedre, aldri har jeg hørt ham synge den like intenst og nyansert som her. Den følges av en ellevill «Hönan Agda», Vreeswijks beste musikalske sketsj, kostelig iscenesatt av trioen.
Ekstranummer er slentrende «En fattig trubadur», med den betimelige påminnelsen om at «du kan ingenting ta med dæ dit du går». Men de aller fleste av oss tok i det minste med oss det gode humøret på veien hjem.
«Æ vil ha dæ naken» er fortsatt blott til lyst, men like fortsatt en livsbejaende og varm opplevelse - også 15 år etter.
Forestillingen spilles også på Thon Hotel Prinsen fredag kveld. Ekstraforestilling i Olavshallen lørdag 12. desember.
Anmeldt av VEGARD ENLID
