- Alle kjenner William Shakespeare, men selv hadde jeg satt strek over ham. Og Tsjekhov. Man bør ikke favne over for mye, og jeg hadde bestemt meg for at Ibsen var den eneste klassikeren jeg skulle gå inn i, svarer Strømgren på spørsmål om sitt eget forhold til Shakespeare. Men så havnet han på et teater i Philadelphia og så en Shakespeare-oppsetning som brøt med det meste han hadde tenkt seg.
- Da innså jeg at det fantes mange måter å gjøre også Shakespeare på, så da Riksteatret kom med forespørsel om jeg kunne tenke meg å sette opp «En midtsommernattsdrøm», var jeg klar.
Riksteatrets oppsetning inngår i en markering av at det i år er nøyaktig 400 år siden den britiske dramatikeren døde. Premieren finner sted i Oslo 21. januar, 28. februar kommer stykket til Bjugn, og i siste halvdel av april blir det ytterligere fire forestillinger i trønderfylkene, med sluttstrek i Oppdal 24. april.
Tjuvstartet i Tyskland
I «Midtsommernattsdrøm» har Strømgren jobbet tett sammen med ensemblet Fjerdeklassingene, som bekler alle rollene i stykket.
- Jeg liker å jobbe med et ensemble, en teatergruppe, ved Riksteatret på denne måten. Det blir en slags mellomting mellom institusjon og frigruppe, samtidig som apparatet blir såpass lite at det er kort vei fra idé til beslutning, forklarer den 45-årige trønderen.
Riksteatret-oppsetningen er likevel ikke hans første med den gamle dramatikeren. Allerede i fjor satte han opp det samme stykket på Staatstheater Mainz i Tyskland.
- Da var både et ensemble, operasangere og dansere involvert, foruten at det selvsagt ble spilt på tysk. Den erfaringen gjorde meg mindre redd for å gå løs på denne oppsetningen for Riksteatret, smiler multikunstneren som i løpet av de siste årene har jobbet med så vel dans og teater som dokketeater og opera. Foruten å skrive dramatikk og filmmanus. Parallelt med at «En midtsommernattsdrøm» spilles i Oslo neste uke, viser for øvrig hans engelskspråklige oppsetning av Ibsens «Et dukkehjem» på Operaen, noen få kilometer unna Riksteatret.
Bakgrunn som skrotnisse
Det er i år 18 år siden han startet og fikk sitt store gjennombrudd med Jo Strømgren kompani. Han fornyet og revitaliserte norsk dans, og har siden vært ettertraktet både hjemme og ute, som en som stadig går sine egne veier.
- Min bakgrunn som en skrotnisse med anarkistiske holdninger ga meg en frihet til å bevege meg litt utenfor rammen, kommenterer Strømgren. Hans versjon av Shakespeare-klassikeren fra 1595 bedyrer han likevel er «nokså tradisjonell».
- Handlingen dreier seg rundt kjærlighet og dens forviklinger, og du trenger ikke modernisere det for at folk i dag skal skjønne tematikken. Derfor har jeg satset på en athensk scenografi med gamle søyler, mens skuespillerne løper rundt i toga. Alt trenger ikke å moderniseres, fastslår Strømgren, som blir litt vag når graden av dans i stykket bringes på bane.
- Bevegelsesteater er artig, så noe bevegelse blir det. Men fordi førsteinntrykket av et menneske alltid henger ved, forventer folk dans når jeg setter opp noe. Faktum er at jeg har satt opp omtrent like mange teaterstykker enn danseforestillinger, slik at teateret er like mye mitt naturlige hjem.
Frigjort fra trender
Og hvis teateret er hans hjem, er verden hans lekestue. De siste årene har Jo Strømgren jobbet vel så mye utenfor Norge som i hjemlandet.
- Det positive ved å jobbe internasjonalt er at du lærer deg at alt er lov. Alle land ser på seg selv som verdens teaternavle, med regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre. Men i og med at disse reglene varierer voldsomt fra land til land, viser de jo egentlig mest at du stort sett kan gjøre hva du vil, smiler Strømgren fornøyd.
Et annet pre ved å jobbe ute mener han er at du havner litt på siden av de hjemlige trendene.
- Når du står litt utenfor, blir du frigjort fra trender. Jeg har null interesse for hva trenden måtte være for øyeblikket, og denne uavhengigheten gir selvtillit.
- Mer trønder enn jeg trodde
Likevel antyder han at han heretter ser for seg å fokusere mer på Norge.
- Jeg har lekt verdensborger i 20 år, så nå er det på tide å komme hjem igjen. Ikke minst har jeg lyst å jobbe mer i Trondheim. For alle årene vekk har fått meg til å innse at jeg er mer trønder enn jeg kanskje trodde, og de gangene jeg har jobbet på Trøndelag Teater har det vært kjempemoro, sier Strømgren som samtidig hevder at han prøver å se «minst mulig teater».
- Ser du for mye mister du kontakt med livet der ute. Og for å kunne lage stykker som er relevante er det viktig å vite hva som er allmenngyldig. Derfor ser jeg heller reality på tv enn teater. Det gir meg tettere kontakt med virkeligheten der ute.
