Regjeringens meget aktive rolle i pensjonsstriden gjør nederlaget ekstra synlig. Men opposisjonen kan ikke utnytte dette. Soleklare vinnere er offentlig ansatte med høy utdanning. Sliterne taper.
En uke på overtid var det historiske lønnsoppgjøret for 750 000 ansatte i offentlig sektor på plass i dag tidlig. Resultatet er temmelig knusende for den rødgrønne regjeringen generelt og statsminister Jens Stoltenberg spesielt. For pensjonsreformen er en av de store sakene han særlig har engasjert seg i. Løsningen som nå ligger på bordet viser at Stoltenberg ikke var i stand til å overbevise de store arbeidstakergruppene innenfor offentlig sektor om pensjonsreformens fortreffelighet.
Sammen med Bjarne Håkon Hanssen fikk Stoltenberg gjennomslag for pensjonsreformen overfor alle andre grupper, da hovedprinsippene ble vedtatt for to år siden. Han vant også en politisk seier i form av et bredt politisk forlik med alle opposisjonspartier, unntatt Frp, i Stortinget. Men i møte med sine fagorganiserte venner i offentlig sektor måtte Stoltenberg gi tapt. Det ble etter hvert tindrende klart at han måtte tape for å unngå storstreik noen måneder før valget.
Den faglige fronten sprakk aldri før oppgjøret var på plass. Men nå i ettertid vil de høyst ulike interessene bli synliggjort. Innholdet i avtalen må tolkes som en seier for offentlig ansatte med høy utdanning, mens sliterne kommer dårligere ut. Derfor er Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) allerede ute og kritiserer avtalen de selv har inngått. Det er i seg selv en forunderlig situasjon.
Regjeringens meget aktive rolle i dette oppgjøret bidrar til å gjøre nederlaget ekstra synlig. I praksis har regjeringen satt hele meklingsinstituttet ut av spill. Det sørger for å plassere ansvaret for resultatet.
Men selv om de rødgrønne her har gått på en kraftig smell, kan ikke opposisjonspartiene utnytte situasjonen. De er bundet at forliket, og pensjonsløsningen er i hovedsak innenfor rammene av det Stortinget har vedtatt. Derfor er det bare Frp som fritt kan kritisere siden de ikke var med på pensjonsforliket.
Det saklig sett kritikkverdige ved pensjonsavtalen for offentlig sektor er at den i for liten grad følger opp den såkalte arbeidslinjen. Altså at det skal lønne seg å stå lenger i jobb. Det som er på plass i forhold til forliket er at pensjonene skal justeres i forhold til økende levealder og reguleres i takt med folketrygden. Det innebærer en innstramming i tråd med det som nå gjelder for alle andre. Men stimulansene for å få folk til å stå lengst mulig er borte. Derfor er det grunn til å si at oppgjøret er urettferdig. Offentlig ansatte kommer bedre ut enn alle som jobber i privat sektor.