– Det hadde vært fint om alle romaner hadde kommet så lett som denne, sier den britiske forfatteren Ian McEwan, på Norgesbesøk i forbindelse med lanseringen av «Barneloven».

Hovedpersonen Fiona i «Barneloven» er en dommer i familierett. Verden sklir henne for nær inntil livet når hun skal bestemme om en 17-åring skal leve videre eller dø.

Les også: Hvor er alle Charliene?

Les også: Britisk kvalitet

Jehovas vitne

17-åringen er Jehovas vitne, og familien og han selv nekter livsviktig blodoverføring. Hele grunnrisset i romanen kommer fra en virkelig hendelse. En familierettsdommer fortalte McEwan historien og forfatterens egen versjon begynte å formes i bakhodet mens han hørte på.

Noen endringer måtte til. Blant annet er dommeren i McEwans versjon en kvinne. Det var mest av praktiske årsaker, hun skal få et nært forhold til en 17 år gammel gutt. Hadde det vært en godt voksen mann og ei 17 år gammel jente ville det seksuelle maktforholdet vært annerledes og de ville brakt forstyrrende elementer inn i handlingen.

Ikke tid til skilsmisse

– Fiona er en organisert kvinne som ikke liker å improvisere og har behov for å holde følelsene på avstand?

– Det er gjerne menn som blir tillagt disse egenskapene, og det var befriende å styre unna klisjeen. Hun takler alle problemer på jobb, men ikke på hjemmebane. Hun er «tilfeldig» barnløs, og i en tidlig versjon av manuset sier hun til ei venninne at hun ikke har tid til skilsmisse når hennes manns utroskap blir brakt på bane.

Les også: Keira er blitt voksen

Hans kvinneskikkelser ble teater

Dette er ikke første gang McEwan har en sterk kvinnelig rolleskikkelse. Han er såpass god på det at et teater i London nå i august spiller forestillingen «McEwan's Women» – der skuespillere leser og spiller og utdrag fra syv av hans romaner, litt som den norske parallellen «Ibsens kvinner».

– Det var ganske rørende, jeg må si det. Det var karakterer med jeg nesten hadde glemt som ble brakt til live på scenen.

– Lærte du dermed noe nytt om dine egne romaner?

– Nei, ingen kan lærer meg noe nytt om mine egne bøker. Jeg ble mer overrasket over hvor fort en glemmer, hvor sterkt karakterene lever i meg mens jeg skriver dem, men at de så ganske fort forsvinner.

– Får du respons fra kvinner at du skjønner deg på dem?

– Ja, forsåvidt. Men «McEwan's Men» hadde vel blitt like bra? Jeg er ikke så opptatt av menn eller kvinner. Jeg er opptatt av å bygge karakterer uavhengig av kjønn. Det er ikke kvinner jeg strever med å forstå meg på, det er mennesker.

Skildrer profesjoner

– I de tre siste romanene dine har hovedkarakterene vært henholdsvis forsker, spion og dommer?

– Det er ikke noe plan i dette, men heller ikke bare tilfeldigheter. Yrkene er viktige elementer i folks liv, og jeg er lei av forfattere som bare skriver om forfattere. Gi meg da heller hemingway, Conrad, Kipling - forfattere som var dyktige til å formidle arbeidssituasjoner.

– Det krever vel ganske mye research?

– Jo, men der er morsom research, og ingen er så takknemlige som de som får fortelle i detalj om eget arbeid.

Ingen Knausgård

– Jeg er ingen Knausgård, sier McEwan. –Jeg er en oppfinner. Jeg finner på folk, og ikler dem egenskaper.

Han skriver ikke om sitt eget liv. Ar han selv nylig har vært igjennom en skilsmisse preger ham, og dermed sikkert også romanen, Men han bruker ikke konkrete begivenheter i eget liv. Men det finnes selvbiografiske trekk i boka, og da mest i karakteroppbyggingen, i de to hovedkarakterene Fiona og unge Adam.

Skulle bli pianist

– Jeg angrer på at jeg sluttet å spille piano da jeg var 13. Mange ganger har jeg tenkt å ta det opp igjen, men det er tøft å begynne på scratch. Det blir stusslig å høre mesterpianister spiller etyder over anlegget og så sette seg å klunke på barnesanger, sier McEwan. Hans romankarakter Fiona er derimot en meget habil hobbypianist som spiller Bach og Lizt. Men selvsagt ikke jazz.

Jaktet farsfigur

– Adam er nok delvis bygget på meg selv som 17-åring. Ikke at jeg hadde en religiøs overbevisning, ikke at jeg var alvorlig syk, men jeg hadde som ham en alvorlig intellektuell oppvåkning. Jeg oppdaget Keats poesi og med den en ny verden. Jeg var på jakt etter en farsfigur, en veiviser. Jeg fant vel blant annet en engelsklærer – og Adam finner Fiona, sier Ian McEwan som nettopp har gjort ferdig et filmmanus på «Barneloven». Neste uke skal møte en potensiell regissør til en mulig filmatisering.