Det går altså an å lage en totalt uinteressant film om prinsesse Diana, med Naomi Watts i tittelrollen. Her får vi beviset i «Diana» hvor det aller meste mislykkes.
Man har det uvilkårlig vondt på filmskapernes vegne, for her satses det meget respektabelt på et opplegg som nesten ikke kan feile. Prinsesse Dianas to siste år, en trist sorti for verdens mest berømte kvinne, en uomtvistelig topp-skuespiller, Naomi Watts, og Oliver Hirschbiegel (fra blant annet «Der Untergang», mesterverket om Hitlers siste dager, med Bruno Ganz i hovedrollen) som regissør – det høres gjennomført solid ut. Produsentene så kanskje for seg noe i stil med suksessbiografier som Stephen Frears «The Queen» (med Helen Mirren) eller Phyllida Lloyds «The Iron Lady» (med Meryl Streep).
Fortellingen, som rommer all verdens muligheter, kommer aldri skikkelig i kontakt med hovedpersonen; skildringen er utvendig og overfladisk, og det skriver seg nok mest fra et episodisk manus (bygget på Kate Snells bok «Diana: Her Last Love»). Den siste kjærligheten var som kjent Dianas forhold til den pakistanske legen Hasnat Kahn. Kanskje foregikk det omtrent slik filmen skildrer det, og muligens har tanken vært å «ta ned» historien, vise at også folk i slike posisjoner blir alminnelige i gitte situasjoner. Men – her var selve rammen udiskutabelt så spesiell at spenningen likevel må ha hatt et annet nivå enn den har i filmen.
De beste scenene viser noen eksempler fra Dianas humanitære arbeid. Både her og ellers får en inntrykk av at Naomi Watts, med større utfordringer, kunne ha løftet rollen. Men – Oliver Hirschbiegels regi, som åpner med suggererende scener fra Dianas siste minutter, virker i fortsettelsen nesten resignert.
Ingen tvil om at dette eventyret fra virkeligheten fortjener en bedre film.