Sørli er blitt et landskap med gravemaskiner. Trær knekker som fyrstikker i gapet til skogsmaskinen. Igjen ryddes det tomter i ei grend der ingen trodde noen kunne skape suksessfulle bedrifter, og knapt nok bo. Tre år er gått siden John Helge Inderdal solgte livsverket sitt til det han trodde var de beste eierne bedriften hans kunne få. Neste år skulle Lierne Bakeri feire 25-årsjubileum med brask og bram. Slik ble det ikke. De nye eierne, Orkla Foods, har bestemt at bakeriet skal legges ned. Li-Lefsa skal heretter produseres i Stranda på Sunnmøre. Eierskap er sårbart. Kun det du selv eier kan du være sikker på, og knapt nok det.
Verre enn å miste lefsa, er det likevel å miste de drøyt sytti arbeidsplassene. Det tilsvarer at Trondheim hadde mistet kommunen, NTNU eller hele St. Olavs Hospital. Med et viktig unntak: Lierne har ikke mange alternativer. Kommunen som først fikk helårsvei til Trøndelag i 1957, har ikke felles arbeidsmarked med noen. Det enkleste er å reise over svenskegrensa, men der står det enda verre til. Mange, også svensker, har bygd livet og lånet sitt på bakeriet i Sørli. Først nå får vi merke bjørnekrisa, frykter ordfører Alf Roger Arvasli (Ap).
På åttitallet var sau den viktigste næringa i Lierne. De enorme fjellområdene ga beite til mer enn 80 sauebruk. På åttitallet opplevde bøndene stadig oftere å finne ihjelreven sau. Vondt skulle snart bli til verre. Det toppet seg midt på nittitallet. En sommer ble det revet mer enn 1200 sau. Bjellene fra døde sauer ble hengt opp på rådhusveggen. Folk prøvde i avmakt å berge det de hadde. En strøm av statsråder og statssekretærer valfartet til Lierne. De synes alle det var forferdelig, men ingenting skjedde, erindrer ordføreren. Det ble til at de fleste bøndene måtte gi opp. Men hva skulle de da ta seg til?
Redningsmannen ble John Helge Inderdal. Han jobbet med anleggsmaskiner i et marked som stupte. Skulle han leve og bo i Lierne, så måtte han finne på noe nytt. – Mange flirene seg i hjel når jeg skulle starte bakeri, forteller den entusiastiske gründeren. Banken hadde slett ikke trua, men pipa fikk snart en annen lyd. Li-Lefsa ble en merkevare verdt sin vekt i gull. På topp omsatte Lierne Bakeri for 100 millioner kroner i året og ga arbeid til 125 personer. Bakeriet ble nasjonalt kjent.
Bakeriet reddet ikke bare bygda for massiv arbeidsledighet, det ble også en game changer» for Lierne. Rovdyrhat og sinte sauebønder, ungkarsfestival og en vond selvmordsstatistikk lå som et tungt slør over fjellbygda. Bygda måtte gjøre noe. 15 år gamle Randi Ness ble av Kommunaldepartementet utnevnt til positivitetsagent. Lierne måtte framsnakkes skulle ungdommen bli. Etter hvert stjal suksesshistoriene fra bakeriet oppmerksomheten. Grenda med flere arbeidsplasser enn innbyggere. Flyktningerennet, friluftsspelet Pe Torsa og Li Martnan dro tusenvis av besøkende til kommunen. Ungdommen som tidligere skjemtes over sin særegne dialekt, våget å vise at de var både hjemmekjære og patriotiske. Men ungdommen kan ikke leve av luft og kjærlighet.
Mange setter sin lit til at redningsmannen da som nå vil hete John Helge Inderdal. Samme dag som klausulen som forbød ham å etablere konkurrerende virksomhet gikk ut, er han i gang med å rydde ny tomt. Mattilsynet er allerede på plass. Det er ikke lite papirarbeid som må til. Han viser stolt hvor det nye bakeriet skal ligge. Ved en skjebnens ironi skal det reise seg rett over veien for det gamle bakeriet. Men idérikdommen stopper ikke der. Noen hundre meter lenger opp i bygda jobber han med å etablere verdens første landbaserte anlegg for fjellrøyeoppdrett.
John Helge Inderdal kunne valgt å bygge seg et palass og levd i sus og dus. Hva er det som gjør at han velger bort det mange vil mene er et velfortjent slaraffenliv med skitt under neglene og nesten umulige prosjekter? Det er dette som er livet, mener gründeren, som vedgår at du må være litt gal. Han elsker gründerlivet, må skape noe. Kanskje er de annerledes skrudd sammen enn alle oss som foretrekker det trygge. Fast jobb og lønn i posen hver måned. Inderdal legger ikke skjul på at han føler et stort ansvar for kommunen. Forventningene til ham er skyhøye. Ansvaret føles tyngende, fallhøyden stor. –Men hvis ikke jeg prøver, hvem skal ellers prøve, spør han, og er redd for svaret. Alle vet at John Helge Inderdal har lyktes før.
Situasjonen er dramatisk for Li-samfunnet. Alf Robert Arvasli legger ikke skjul på at det blir vanskelig å erstatte bakeriet. Hjørnesteinsbedrifter er sårbare. Det beste er et variert næringsliv med mange små og store bedrifter. Men den gamle positivitetsagenten er fortsatt like positiv. Randi Ness tror at det kan komme noe godt ut av at bygda mister bakeriet. Det kan gi nye, friske gründere et puff. Ness nyter ferien hjemme i Lierne. Snart pakker hun kofferten for å starte i ny jobb som rådgiver for Jens Stoltenberg i Brussel. En dose positivitet vil nok også Nato trenge.
På den lokale kafeen serveres det bjørneburger og Libab. Ke bab e det, lurer du kanskje på. Den inneholder i alle fall bare lokale ingredienser. Butikken selger bjørnepølser i bøtter og spann, laget av femti prosent sau og bjørn. Det er kanskje ikke uttrykk for at sau og bjørn lever godt sammen, i dag er det bare en håndfull sauebønder igjen. De fleste har dyrene innenfor rovdyrsikre strømgjerder. Det kan tyde på at bygda har forsonet seg med rovdyrene. For ti år siden ville det vært utenkelig å lage butikk av bjørnen, mener ordføreren. Kanskje er det i denne retningen nye arbeidsplasser vil komme?
Libyggen har et år på seg. Da går flyttelasset med fabrikk og lefser til Sunnmøre. Det spørs om nød, en evig optimistisk gründer og en dose omstillingsmidler nok en gang lærer naken kvinne å spinne.