Oppgitt måtte forbipasserende konstatere at trikkeskinnene ble gravd opp og kjørt på skraphaugen. Over Jernbanebrua hadde den kjørt i 41 år, og mange følte at den hørte like hjemme her som båtene i Kanalen og toget på stasjonen. Eller som bryggene til H. &. F. Bachke og Nicolay Buch på hver side av brua – eller for den del sigarettreklamen som for lengst hadde blandet seg i dette bypartiet i havneområdet, «South State» i lysende rød skrift oppe på galgen som holdt trikkeledningene oppe.
Andre mente trikken var noe herk og henviste til byens ulykkesstatistikk, som sa at trikken hvert år var innblandet i ca. 150 kollisjoner med biler og busser, eller omtrent et sammenstøt med tre hver eneste uke. Tre forskjellige kjøretøyer i gatene var ett for mye, ble det hevdet, og trikken sto laglig for hugg. Og først på dødslisten sto linjen Singsaker-Jernbanen.
Adresseavisen gikk imot nedleggelse av Singsakertrikken. «Singsakertrikken bør under enhver omstendighet få en fortsatt sjanse til å vise at den har livets rett,» skrev redaktør Reidar Stavseth i en lederartikkel i 1968 – det året trikkelinjens skjebne ble beseglet. Muligens i påvente av en omkamp om bystyrets vedtak om nedleggelse, ble trikkeskinnene en stund liggende over Jernbanebrua og frem til ende-stasjonen foran jernbanestasjonen. Riktignok under asfalt, men likevel ikke umulig å hente frem igjen til sitt kollektive formål. Noen foreslo at trikkene på en av de øvrige trikkelinjene kunne svippe nedom Jernbanen iblant; nettet av trikkeskinner hang jo sammen. Men i september 1972 var det ubønnhørlig slutt på alle drømmer om å få trikken på skinnene igjen ned til Brattøra, der den helt siden 1927 hadde tatt sin elegante runde foran stasjonen.
Trikkene selv hadde også markert sin motstand. Høsten 1968 skjente en av tilhengerne på Elgesetertrikken inn på Singsakersporet som en tydelig protest, i stedet for å følge trekkvognen opp til Dalsenget fra krysset ved Studentersamfundet.
På Singsakertrikkens ytterste dag, 20. november 1968, hadde Trondhjems Sporvei engasjert Sindsager Øl & Spadserclubs Haarn & Blæseorcester til å markere dagen som begynnelsen på en ny og moderne tid med nye busser i stedet for den gamle trikken. Men en eldre dame som ved Bøndernes Hus entret trikken på dens siste reis, til orkesterets feiende toner, bemerket med en tåre i øyet: «De burde heller ha spilt sørgemusikk».