Mitt favorittøyeblikk på dette albumet er når pianoet kommer inn to minutter ute i den ni minutter lange «Down the line». Det slår an fire akkorder over et støyete underlag – og fortsetter med det i fem minutter, før spenningen utløses i et deilig gitardrevet kakofoni med Anita Kaasbølls messende vokal høyt der oppe.
En enkel idé, men samtidig betegnende for den løsslupne stemningen på denne platen. Det høres ut som Kaasbøll og bandet har tatt seg tid til å rendyrke ideene i hver enkelt låt og gitt dem den fasongen de fortjener uten å overlesse. Det gir en plate med dybde, som fascinerer mer og mer for hver lytting.
Det hadde vært en relativt enkel sak å peke på forbilder, for det er mye alternativ rock fra starten av forrige tiår her. Men samtidig er det noe mer, noe snurrig og fint som oppleves som bare deres.
Grunnstemninga er relativ mørk og dyster. Plata starter riktignok på sitt mest umiddelbare, med tre av albumets sterkeste spor etter hverandre. Deretter er det rett ned i kjelleren, men hele veien med lysende ideer som guider oss gjennom dystopien.
Mye fantastisk vokalarbeid er alene god nok grunn til å sjekke ut Bladed. Som vokalen på midtpartiene på «The Sphinx» som gir meg frysninger hver gang.
Høydepunkt: «Down the line»
Anmeldt av KAI KRISTIANSEN