De trønderske jødene rakk ikke avgangen og fikk leve på lånt tid i tre måneder.
13 år gamle Cissi hadde som vanlig dårlig tid da hun i stor fart svingte ut fra murgården på Museumsplass og holdt på å renne i senk to politimenn.
Klokka var fem på halv ni, og snart ville det ringe inn til første time for klasse 7A. Cissi plukket opp skolesekken fra fortauet og stammet forsiktig frem en slags unnskyldning. Så skyndte hun seg – ikke for raskt, ikke for sakte – bortover mot Leuthenhaven. Før hun rundet hjørnet ved Smedbakken, kastet hun et blikk over skulderen og så at de to politimennene – begge i Statspolitiets grå uniformer – var på vei inn i oppgangen der hun bodde. Cissi Klein ante det verste, men nå løp hun det hun maktet ned til Dronningens gate, der Kalvskinnet skole helt siden april 1940 hadde lånt lokaler på Husmorskolen.
Hun rakk det akkurat denne morgenen også, onsdag 7. oktober 1942, men resten av dagen var tankene hennes helt andre steder enn i klasserommet.
Dagen i forveien hadde de tyske okkupantene erklært sivil unntakstilstand i Trondheim. Ti av byens fremste borgere var blitt tatt som såkalte sonofre og henrettet, blant dem familievennen Hirsch Komissar. Ved frokostbordet i morges hadde Cissis pappa, Wulf, virket helt nedslått der han satt og leste høyt fra Adresseavisen for Cissi og storebroren Abraham. Han ramset opp navnene på de ti kjente trondhjemmerne, nesten med andakt i stemmen.
Da Cissi kom hjem fra skolen utpå formiddagen, var det ingen hjemme. Etter at familiens butikk i Thomas Angells gate, Såpemagasinet, var blitt stengt av tyskerne i februar, brukte faren å være hjemme når hun kom fra skolen, spesielt nå som mamma var lagt inn på sykehus med magesmerter.
Cissi hadde nettopp låst seg inn og registrert at huset var tomt, da naboen i etasjen over kom ned trappen.
– Cissi, jeg har dårlig nytt å fortelle deg, sa fru Berge.
– Statspolitiet var her i morges og tok med seg både faren din og Abraham.
Tjuvstartet
Alle jødiske menn over 15 år i Trondheim var blitt arrestert utover dagen den 7. oktober, mens Cissi satt og forsøkte å følge med på undervisningen. På ettermiddagen, etter å ha fått kontakt med andre slektninger i byen og avtalt at hun skulle slippe å sove alene i leiligheten på Museumsplass, traff hun bestevenninnen sin, Rut Nervik, ute i parken. De satte seg på en benk, lengst mulig unna to tyske soldater som nettopp hadde slått seg ned for å ta en røyk, og Cissi fortalte at hun ikke helt visste hva hun nå skulle foreta seg.
Men mest bekymret var hun for faren og broren.
– Jeg er redd for at pappa og Abraham får det ordentlig ille, sa hun til Rut.
Hun visste ikke da at de to allerede var på vei til fangeleiren på Falstad, der de ti sonofrene var blitt skutt på morgenkvisten. Der hun satt i parken samme med Rut denne ettermiddagen, visste hun heller ikke at hun selv, allerede dagen etter, skulle bli hentet på skolen av to konstabler fra Statspolitiet.
Effektive tyske okkupasjonsmyndigheter og et nidkjært Statspoliti hadde det travelt. Først tre uker senere skulle tyskerne sette i gang massearrestasjonene i Oslo, men da hadde man for lengst, ikke bare arrestert mennene, men også internert kvinner og barn i Trondheim.
Styrt med jernhånd
70 år etter vandrer vi gjennom byen, sammen med historikeren Jon Reitan og Lise Rebekka Paltiel, formidlingsansvarlig ved Det jødiske museet og barnebarnet til Julius Paltiel. Vi går gjennom Museumsparken der Cissi Klein fortsatt sitter på benken utenfor murgården der hun vokste opp, som det mest synlige symbolet på krigens redsler. Lenger bort, i Erling Skakkes gate, står tvillinggården fra byggeboomen i strøket rundt 1910-12, «Lille Israel» som den ble kalt på folkemunne. Hirsch Komissar bodde der i fjerde etasje til han ble arrestert og sendt på tvangsarbeid i Nord-Norge. Vi går gjennom sentrum og til Thomas Angells gate, der de jødiske butikkene lå på rekke og rad før krigen. Videre ned til Brattørgata, der flere av dem bodde i tilknytning til butikkene de drev.
Men i oktober 1942 var klokkene i ferd med å ringe for den jødiske befolkningen i Trondheim. Klokkene hadde i grunnen ringt lenge.
– De ante det kanskje selv, en stigmatisert gruppe, som sakte, men sikkert, var fratatt alle rettigheter. Men omfanget av det som lå foran dem, kunne de umulig være i stand til å forestille seg, tror Lise Rebekka Paltiel.
Det fins ikke noe entydig svar på hvorfor jødene i Trondheim så energisk ble arrestert og internert lenge før aksjonene ble igangsatt andre steder i landet.
– En forklaring er nok at denne delen av det okkuperte Norge ble styrt med jernhånd av Gerhard Flesch, en åpenbar antisemitt og rendyrket nazist, reichskommissar Josef Terbovens håndplukkede mann i Trøndelag. I tillegg gikk altså Statspolitiet til oppgaven med betydelig velvilje og stor entusiasme, sier Jon Reitan.
Den fysiske prosessen, arrestasjonene og interneringen av kvinner og barn, kan etter Reitans mening ikke ses uavhengig av den økonomiske likvideringen som startet i februar 1942. Da ble så godt som samtlige jødiske forretninger og hjem tvangssolgt, et offentlig ran regissert av Reidar Landgraff som styrte det såkalte Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Så effektiv hadde Landgraff og hans tjue ansatte vært at Statspolitiet fikk problemer da de skulle arrestere flere av jødene i oktober 1942. På de oppgitte adressene hadde det flyttet inn norske nazister, blant annet i Abel Bernsteins leilighet i Erling Skakkes gate. Forretningene var overtatt av nazisympatiserende trondhjemmere, som oftest medlemmer av NS, og flere av de nå bostedsløse jødene bodde hos venner og bekjente, litt her og litt der.
Statspolitiet gikk fra dør til dør utover formiddagen den 7. oktober og fant likevel de aller fleste. Noen kom seg unna, blant annet ved å rømme fra sykehuset. Det provoserte Statspolitiet:
«Jøde Markus B. 1,65 m høy, middels kroppsbygning, store ører, jødenese (...). Pågripes og transporteres hit», het det i etterlysningen som straks ble sendt ut.
I det store og hele var etaten godt fornøyd med innsatsen da de på ettermiddagen 8. oktober kunne slå fast at 27 menn over 15 år var innbrakt.
I en rapport i vaktjournalen heter det:
«Politiet arbeider nu på spreng, og disse arrestasjonene kunne dessverre ikke gjennomføres slagartig. Først utpå natten til torsdag kunne man si at de fleste var pågrepet.(...). Under hele unntagelsestilstanden har politikorpset vært loyalt...»
Pakket sammen
Cissi Kleins foreldre hadde som nevnt mistet butikken sin, Såpemagasinet, som de hadde åpnet rundt 1920. Men i oktober 1942 var de ennå ikke kastet ut av leiligheten. Da kvinnene og barna ble samlet for internering utover i oktober, ble denne leiligheten – samt én i Innherredsveien – brukt som oppsamlingssted. Der satt Cissi, på det meste sammen med 15 andre, frem til hun ble kjørt i lastebil ned til jernbanestasjonen på morgenkvisten 25. november. Alle jødene fra Trøndelag skulle av gårde med tog til Oslo for å bli med «Donau», som hadde avgang neste dag.
Da hun ble jaget opp på lasteplanet, hadde hun bitt tennene sammen og sagt så høyt at de på fortauet hørte det tydelig:
«Ingen skal få se at jeg gråter.»
Det unnet hun verken tyskerne eller de norske statspolitikonstablene som overvåket den siste reisen hun skulle foreta i Trondheim.
På togstasjonen ble Cissi gjenforent med faren og broren, som var blitt transportert sørover fra Falstad. Avgangen fra Trondheim ble likevel såpass forsinket at toget ankom Østbanen i Oslo for sent til at de kunne rekke «Donau», til tyskernes store irritasjon.
I stedet ble mennene sendt til Berg arbeidsleir utenfor Tønsberg og kvinnene og barna til Bredtvet. Der satt de til februar 1943, da tyskerne hadde gjort klart et nytt troppeskip. På nytt ble Cissi gjenforent med sin far Wulf og broren Abraham.
25. februar seilte «Gotenland» fra Oslo – med destinasjon Stettin. Etter et kort opphold i Berlin gikk ferden videre til det endelige stoppestedet for dem alle: Auschwitz.
Ikke bare tysk
Jon Reitan mener deportasjonen av jødene er veldig underkommunisert i Norge.
– Holocaust blir gjerne fremstilt som et tysk prosjekt, støttet av de svikefulle NS-myndighetene, men bildet er jo langt mer sammensatt i virkeligheten. Vi snakker om en liten gruppe av byens borgere som ble utsatt for et folkemord. En slik folkemordprosess er noe kvalitativt annet enn mye av det andre som skjer i en krig. Deportasjonen av jødene griper også inn i det som har vært problematisk med vår egen kulturarv: i hvor liten eller stor grad nordmenn også kollaborerte med okkupanten.
Jon Reitan, som har skrevet boken «Jødene fra Trondheim» og som nå skriver på en doktorgrad om hvordan det offentlige Norge har forstått og oppfattet holocaust gjennom etterkrigstiden, har tro på fremtidig forskning. Gradvis får nye forskere mer avstand til betente forhold som tidligere sperret for nødvendig åpenhet.
_ Det har vi bare godt av, selv om det vil kunne dukke opp nye og ubehagelige sannheter, sier han.
På det jødiske museet sørger Lise Rebekka Paltiel for at historien om jødenes skjebne ikke skal bli glemt.
– Det er et jevnt sig av skoleklasser innom her hele tiden, sier Paltiel, som har formidlingsansvaret ved museet.
– Den permanente utstillingen «...og du skal fortelle dine barn» tar for seg krigshistiorien, og jeg ser jo hvor sterkt skjebnen til for eksempel Cissi Klein rører ved barn og ungdom den dag i dag. Den, og alle de andre historiene, er viktig å fortelle, både av hensyn til det ufattelige som skjedde, men også fordi historien kan gjenta seg.
Lise Rebakka Paltiel vil også profitere på at en ny generasjon historikere avdekker nye lag av det som skjedde i kulissene for drøye sju tiår siden.
– Tidsvitnene, som min bestefar Julius, blir jo borte. Men historikerne vil aldri slippe opp for materiale fra krigen, og vil ha en viktig jobb å utføre på vegne av oss alle, sier hun.