Penger og verdi

Bankene ønsker å fremstå som samfunnsnyttige; at de betaler oss for å ta vare på pengene våre, at de yter lån til dem som trenger det, til mennesker som forsøker å skape en levevei for seg og sine. Men de skjemmes ikke over å overøse sine ledere med bonuser og skyhøye lønninger, enten de gjør det godt eller dårlig. Hvis du tror du har pengene dine liggende i banken tar du feil. Pengene dine finnes ikke noe sted, bankene har ikke noe hvelv full av kontanter, slik de pleide å ha i gamle westernfilmer. Pengene dine er kun et tall på kontoutskriften din. De finnes kun i den forstand at banken har lovet å gi deg beløpet dersom du skulle finne på å be om det. Ikke alltid har de klart å oppfylle den lovnaden.

Riktignok er bankene blitt de eneste private institusjoner som under normale omstendigheter ikke kan slås konkurs; når de er insolvent kommer finansministeren med en sekk av mine og dine skattepenger og kjøper dem fri, bortsett fra de tilfellene der staten også er konkurs. Da kan ikke banken oppfylle sine løfter, de kan ikke gi deg det du har rettmessig krav på, alle sparepengene dine forsvinner i sluket. Det skjedde i Hellas så sent som bare noen få år siden.

Det vi velger å kalle penger er ikke annet enn en symbolsk bytteverdi for leveranse av varer eller tjenester. Om man trekker på andres arbeid eller eiendeler, gir man tilbake en tilsvarende bytteverdi i form av et pengebeløp begge parter er blitt enige om. Pengenes bytteverdi var tidligere knyttet til en fysisk verdi i form av en statlig gullreserve. I dag er alle valutaer det som kalles fiat-penger; de er i seg selv like verdiløse som Monopol-sedler, det er kun tillit som gir dem verdi. Penger er språket alle forstår og har tillit til. Det er det som gjør at vi kan overleve som snevre spesialister. Den østerrikske økonomen Franz Hörmann betrakter penger som grensesnittet mellom individ og samfunn. I dag går dette grensesnittet via bankene, men det finnes alternative løsninger.

For et kvart århundre siden ble vi kjent med det digitale mediet World Wide Web, en åpen teknologi alle må forholde seg til. I dag er nesten all kommunikasjon digital. Alle private og offentlige virksomheter er til stede på nettet. Pengene våre har vært digitale i flere tiår, du har adgang til dem gjennom en pinkode. India og Kina planlegger å kvitte seg med kontanter. Det gjør de også i Sverige, Israel og en rekke andre nasjoner. Norge er ikke langt bak i køen. Bortsett fra å bli kvitt brysomme mynter og sedler er den viktigste årsaken å få full kontroll med flyten av transaksjoner i samfunnet. Når alle transaksjoner registreres av banken din blir det umulig å gjøre lyssky forretninger uten å risikere å bli oppdaget.

Handel med fysiske varer preges allerede av netthandel uten utveksling av kontanter. Alibaba, Amazon og Ebay er blant verdens største handelsvirksomheter. Man kan kjøpe det meste på nettet, minst like bra og ofte billigere enn i forretninger. Dette er direkte interaksjon mellom mennesker som er uavhengig av banken som mellomledd. For kjøper spiller det liten rolle i hvilken datamaskin du har dine digitale penger.

Historien om Santiago Zaz, en argentinsk bonde som produserer organiske matvarer, viser noen av mulighetene. Fra sin datamaskin selger han sine varer, uten å gå via et kriserammet bankvesen. Han har fått denne muligheten gjennom den digitale kryptovalutaen Bitcoin, lansert i 2008 av Satoshi Nakamoto. Det finnes ingen sentralbank eller regjering som kan skalte og valte med Bitcoin, den er verdens første betalingssystem uten annen kontroll enn den som utøves av deltakerne selv. Det er ingen mellomledd mellom forbruker/kjøper og produsent/selger. Med Bitcoin har man frihet til å betale direkte til hvem som helst, omtrent som man kan sende en epost til enhver person med epostadresse. Den har alle egenskaper som skal til for å bli et nytt universelt handelsspråk som erstatter vanlige penger; bestandighet, delbarhet, sikkerhet, flyttbarhet, knapphet, den er grenseløs og enkel å identifisere. Bytte av varer og tjenester er kun et spørsmål om bokholderi og kontroll. Selve pengesymbolet er kun et spørsmål om tillit, det gjelder også Bitcoin.

Finanssystemet henger nøye sammen med hvordan vi organiserer arbeid. Vår måte å organisere arbeid oppsto for 250 år siden i den første industrielle revolusjon; et stivbent hierarki der avgjørelser ble tatt på toppen og satt ut i livet aller nederst av en hærskare underdanige undersåtter som utførte monotont arbeid, mens lojale mellomledere bjeffet sine ordrer. Mye har endret seg i løpet av 250 år, men arbeidet organiseres fortsatt med samme hierarkiske kommando og kontroll. Denne formen for organisering er uegnet i dagens samfunn hvor den største innsikten finnes på det nederste nivå, hvor også den faktiske nytteverdien av arbeid blir skapt.

I altfor stor grad bestemmes ikke produksjon av behov, men av et politisk ønske om økonomisk vekst som eneste mål. En overhaling av finanssystemet er nødvendig for å skape grunnlag for et arbeidsliv der alle kan arbeide med det de er flinkest til, hvor arbeidets verdi utveksles uten mellomledd, et finanssystem hvor nytteverdi blir den primære faktor for vekst. Abraham Lincoln sa det slik: «Arbeid kommer først, og er uavhengig av kapital. Kapital er kun frukten av arbeid, og kunne aldri ha eksistert hvis det ikke fantes arbeid. Arbeid er overordnet kapital, og fortjener mye høyere anseelse».