Rock og pop i særklasse

Etter Oslo er Trondheim den norske byen med flest festivaler, men hele Trøndelag er godt representert som festivalarrangør. Rock/pop festivalene står i en særklasse som næringsaktører, i og med at bare ni prosent av deres inntekts- og finansieringsgrunnlag er offentlige tilskudd. Ser man nærmere på tallene for alle typer musikkfestivaler i Sør-Trøndelag og holder knutepunktfestivalen Olavsfestdagene utenfor, utgjør offentlige tilskudd 19 prosent, mens regulære kommersielle/private inntekter utgjør 81 prosent av inntektene. Til sammen hadde festivalarrangørene i Trøndelagsfylkene inntekter på 51 millioner kroner. Det kanskje mest interessante funnet er at de offentlige tilskuddene er så små at det langt på vei slår igjen en svært seiglivet myte, at norske festivaler primært overlever på offentlige tilskudd.

Dette er noen av tallene som fremkommer i Nasjonal Festivalstatistikk, som ble presentert for første gang tidligere i høst. Bak undersøkelsen står tunge aktører som FolkOrg, Norsk jazzforum, Norske Konsertarrangører og Norske Festivaler og med Kunnskapsverket – nasjonalt kunnskapssenter for kulturelle næringer som partner. Analysen gjelder i hovedsak musikk (rock/pop, jazz, folkemusikk og klassisk, men dekker også andre festivaler (eks. litteratur, barn og unge, spel og scenekunst). Festivalarrangørenes samlede inntekter (mottatt offentlig støtte og alle private inntekter) utgjorde 790,8 millioner kroner. 74 prosent av inntektene er egenfinansiert, det vil si egne salgs- og private inntekter (sponsor-, billett- og serveringsinntekter samt salg av merchandise), mens den offentlige støtten utgjør 26 prosent av inntektsgrunnlaget. Rock/pop-festivalene er i høy grad selvfinansierte. Arrangørene innen denne sjanger-kategorien får over 80 prosent av inntektene sine gjennom egen salgsvirksomhet. To tredeler av festivalene finner sted i byer, en tredjedel arrangeres i bygdekommuner. Det gjennomføres festivaler i mer enn 80 av 428 kommuner i Norge.

Om vi ser på hele den trønderske musikkbransjen under ett, slik bransjen ble kartlagt i undersøkelsen «Easier Said Than Done – Kartlegging og evaluering av virkemidler for film- og musikknæringen i Trøndelag» (Østlandforskning 2014), viser det seg at den i norsk sammenheng er stor målt i antall selskaper og sysselsatte. Dersom man legger TONO-utbetalinger til grunn viser Sør-Trøndelag en markant fremgang. Siden 2007 har disse inntektene til Sør-Trøndelag ligget godt over det nasjonale gjennomsnittet. Analyser viser like fullt at den generelle verdiskapingen er lav, og spesielt bekymringsverdig er det at bransjen som helhet ser ut til å slite med dårlig lønnsomhet. Den økonomiske analysen tyder på at musikkbransjen i Midt-Norge er inne i en negativ utvikling, hvor den i de senere år har gått med tap. Det er altså ikke antall sysselsatte, eller tilfanget av slike, som ser ut til å være begrensningen. Dette er åpenbart bekymringsfullt.

I den samme kartleggingen analyserer vi også filmbransjen. Her er bildet et helt annet enn i musikkbransjen, hvor antall sysselsatte i Trøndelag i perioden 2008–2013 har økt med 67,4 prosent, mens den for landet under ett var på 19,7 prosent. Det ser med andre ord ut til at filmnæringen i Trøndelag i senere år har vært gjenstand for en betydelig og utypisk prosentvis vekst. Det må understrekes at det er snakk om små tall, og relativt små endringer kan gi relativt store prosentvise utslag. Noen av de andre økonomiske nøkkeltallene er også oppsiktsvekkende gode. Siden 2006 og frem til 2012 har avkastningen i filmbransjen i Trøndelag steget fra 0,8 prosent til 18,3 prosent. Det kan ikke tolkes som annet enn en formidabel utvikling.

Konklusjonen er altså denne: Musikkbransjen i Trøndelag er ganske stor, men sliter med økonomien og ser ut til å være inne i en stagnasjonsperiode. Film, på den andre siden, er mindre både i antall sysselsatte og selskaper, men er inne i en positiv utvikling.

Trøndelag har en levende kulturnæring, og det er relativt bred enighet om at dette er verdt å satse på. Sør-Trøndelag fylkeskommune har for eksempel som målsetting at det skal bli flere sysselsatte i lønnsomme bedrifter innenfor kulturnæring i Trøndelag. Men utfordringene er mange og komplekse, her som i resten av verden. For å få bedre og mer kunnskap om hvordan de kulturelle næringene fungerer, har Kulturdepartementet etablert Kunnskapsverket – nasjonalt kunnskapssenter for kulturelle næringer. Dette er en bransje som lever av kommersialiserte kulturelle uttrykk som for eksempel arkitektvirksomhet, design, film, musikk, TV og radio. Mange av de utfordringene bransjen sliter med er felles uansett om bedriften holder til i Mandal eller Munkegata. Den kanskje største utfordringen uansett format, uttrykk og geografisk plassering av det kulturelle produktet, er digitalisering og nye distribusjonskanaler. Det har endret og fortsetter å endre store deler av kulturbransjen, hvor man hele tiden er på jakt etter nye og andre inntektskilder og forretningsmodeller.

Samtidig kan ikke den innovasjonen som nå pågår skje uten et betydelig og kompetent bidrag fra det offentlige. Markedskreftene gir ofte et smalere tilbud enn innbyggernes preferanseforskjeller tilsier, og kulturgoder er ujevnt fordelt geografisk. Festivalsektoren kan i så måte sees på som et forbilde i sin streben etter å få det økonomiske til å gå rundt i et meget krevende marked – der offentlig støtte, sponsorinntekter, salg og billettsalg til sammen utgjør livsgrunnlaget.