Never change a winning team, heter det. Mon det.
Come Shine har hatt så mange triumferende konserter i «hjembyen» Trondheim og på Dokkhuset at vi nesten har mistet tellingen. Bandet er det nærmeste jazz-Norge kommer popstjerner, og kanskje føler de behov for å innføre et par risikofaktorer i regnestykket. Nå kan det virke respektløst å kalle landets fremste bluesmusiker Knut Reiersrud og dikterhøvdingen Jan Erik Vold for risikoelementer, men Come Shine er tross alt et ganske finstemt maskineri.
Bandet åpner alene, med en nydelig og nesten gospelhøystemt «(Sittin' On) The Dock of the Bay», og mon tro om ikke Live Maria Roggen virker å ha fått et kledelig og sjelfullt lite alderstillegg på stemmen?
«Somewhere» fester grepet ytterligere, Come Shine er minst like gode som de alltid har vært. Så var det kveldens spenningsmoment, da. Når Reiersrud kommer inn på den seige bluesen «Can't Help Lovin' That Man», tar det likevel bare et par takter med sugende, minimalistisk munnspillsolo før vi skjønner at dette vil fungere helt utmerket.
Vold framfører «Køen usynlig» fra bak scenen, før bandet går inn i en kjapp versjon av Johnny Cash' «The Man Comes Around». Vold er noe merket av alderen, men fortsatt med en knivskarp og musikalsk timing. Dette er sirlig eleganse representert ved Come Shine, i virkningsfull kontrast mot det mer urkraftige hos Reiersrud og det nesten ertelystne og fandenivoldske hos Vold.
Konserten kretser rundt to sentrale tyngdepunkt – først en sterk framføring av Volds serie av dikt til Nathan – et sårt, harmdirrende og sørgelig aktuelt innlegg i asylbarn-diskusjonen. Det andre kommer når Vold varsler en tur i det sentimentale hjørnet, hvorpå bandet backer en serie av hans mest nostalgiske dikt om blant annet Hjallis og annen skøytetematikk, med «In a Sentimental Mood» – der tonefølget etter hvert når frenetiske, vulkanske høyder og kulminerer med rødglødende soli både fra trommisk Håkon Mjåset Johansen og Reiersrud. Gitaristen inntar ellers helst fargeleggerens rolle, men trer blant annet fram med kveldens desidert vakreste tone på «Blue In Green».
Pianist og bandhjerne Erlend Skomsvoll får rast ut litt weirdness i siste låt «Come Rain or Come Shine», før det hele landes vakkert med «September Song» – der Reiersruds frekke avsluttende countryakkord får stå som symbol på sekstettens lekne grunnholdning.
Come Shine er et finstemt maskineri som liker å leke seg med musikalske illusjoner. Som at de framstår som et tradisjonsbundet band med sitt utgangspunkt i standardlåter, men som egentlig driver med noe ekstremt friskt, spontant og ugjort. Som at de framstår med en publikumsvennlighet og medhårs-utgangsstilling som gjør at vi stadig lar oss overraske over eksemplene på egenrådighet og kreativ galskap som finnes i nesten hver låt.
Sånn sett er kanskje Volds nostalgi litt for åpenbar og utilslørt til tider, det kan bli nok skøyteløp for min smak. Avstikkerne hit og dit framstår ikke alltid som fullstendig logiske, det er ikke så lett å få øye på et statement eller en glassklar kunstnerisk motivasjon for samarbeidet.
Bortsett fra at det stort sett hele tiden er spennende, morsomt og tidvis også rørende. Som hele tiden interessant og ikke minst underholdende konsertkonsept, holder det i massevis.
