Ville det vært roser i hendene våre om terroristen ikke var en av oss? Det er en av tankene som etterfølger julas viktigste leseropplevelse.
Åsne Seierstads «En av oss» ga mange av oss en ny runde med traumet 22. juli. Boka lå under flere juletrær enn bare mitt, vil jeg tro. Forfatterens emosjonelle talent gjør kontakten med stoffet enda tyngre enn de andre bøkene jeg har lest om 22. juli.
Den får deg til å tenke. På hva som skjedde. Hvorfor. Hva det betyr og hvorfor det skjedde her. Jeg kom til å tenke på lettelsen. Av alle ting.
Det var dagen etter bomba og verdens verste enmanns massedrap. Norge var så sjokkskadd som et samfunn kan bli.
Dette!?!
Her??!!
Jeg var på ferie på Østlandet og bidro som journalist for Adresseavisen. Første møte med en osloborger, var i morgengryet 23. juli. En fremmedkulturell drosjesjåfør, jeg husker ham som nordafrikansk, plukket meg opp på Tøyen for å ta meg og fotografen til pressekonferanse i Statsministerboligen. Det grusomme antallet drepte var allerede kjent. Den nasjonale tragedien var et faktum. Hva snakker man om da? Ikke været eller matprisene i alle fall.
–Han er tatt. Han var en norsk mann på 32 år, sa jeg.
–Ja. Jeg er lettet. For at det ikke var en islamist eller en innvandrer. Veldig lettet.
Drosjesjåføren manøvrerte som en kjentmann opp en by som var nærmest ugjenkjennelig. Opp Grensen. Vi så soldater med maskingevær som vokter innkjøringen til Akersgata. Oppe ved Slottet så vi igjen soldater med våpen og hjelmer.
Senere på formiddagen, ved en veisperring like ved Utvika Camping ble vi stående og vente på politieskorte opp til Sundvollen Hotel. Mens fotografen forsøkte å ta bilde av Utøya med telelinse, kom jeg i prat med en middelaldrende hvit mann fra Norsk Folkehjelp.
–Takk og lov for at det var en hvit gjerningsmann, sa han med ettertrykk.
–Hvordan tror du det hadde vært i Oslo nå om det hadde vært en innvandrer. En islamistisk terrorist? Herremin...
Vi vekslet megetsigende blikk – begge litt engstelige for å «se det positive» i en situasjon der 69 mennesker, de fleste unge, lå drept på øya rett der ute.
Allerede før de døde var hentet over til fastlandet, var prosessen i gang. Landet hadde fått en tragedie. Det var vår tragedie. En av oss hadde gjort det.
Og vi som så det på avstand, som var satt til å prøve å forstå, var lettet.
Dette kunne vi tross alt greie å komme igjennom, som samfunn, vel å merke. De grimme hevntoktene i de innvandrertette bydelene i Oslo var avverget. Dåden var begått av en hviting, og Arbeiderpartiet, Partiet, var offeret. Hevn og lynsjekrav ble et usannsynlig scenario all den tid det var høyreekstrem terror, begått av en hvit nordmann.
Så fort sjokket hadde avtatt, oppsto de nye begrepene om «mer demokrati», «mer åpenhet». Rosene og sangen fylte ut der ordene kom til kort. Det uhyrlige angrepet hadde fått frem det beste i oss.
Ville det vært roser i hendene våre om noen andre hadde gjort det?
Ville vi håndtert et terrorangrep utført av en innvandrer med samme verdighet? Ville politikere i alle partier sett det som «én manns galskap»? Ville vi tatt frem de varme medfølende tankene? Ville vi greid å pakke bort ønsket om hevn?
Drosjesjåførens, Folkehjelp-mannens og min egen lettelse over at det var en hvit gjerningsmann var pragmatisk. Vi visste at det ville blitt et ekstra helvete i etterkant om fargen på drapsmannen var en annen. Nå «visste» vi at de moderate kreftene fikk definisjonsmakten. Vi stolte på fornuften hos dem som hadde blitt angrepet.
Å koble drapsmannen til politikk og tilhørighet på høyresiden, ble raskt et offentlig tabu. Rett og slett usmakelig. «Oppgjøret» med de høyreekstreme ideene kom i skyggen av diskusjoner om tilregnelighet og myndighetenes tilkortkommenhet i å beskytte sitt folk fra terror. Ønsket om å fortsette «AS Norge» som før, slik vi likte det, gjorde at det var mer bekvemt å holde Breivik utenfor all politisk diskusjon – og betrakte ham nærmest som en naturkatastrofe.
Breivikske tanker var bannlyst i månedene etter angrepet, men har hele tiden sydet i kommentarfelt både før og etter 22. juli. Selv i store norske medier mener vi det er viktig å slippe alle stemmer til. Var det ikke mer åpenhet, han sa? Fjordmann, Breiviks store ideologiske forbilde, skriver bok med sponsorstøtte fra Fritt Ord. Jeg kjenner at jeg støtter det, prinsipielt. Men du verden så raust. Document.no blir hyllet som en viktig stemme i Norges største avis. Ved valget vant innvandringsskeptiske Frp tilbake noe av det de mistet i skyggen av terroristen ved valget i 2011. De ble regjeringspartner. Og måtte holde pressekonferanse for å forklare utenlandske medier at de ikke var «The Breivik party».
AUFs offerrolle fader også mer og mer ut. Eskil Pedersen-hatet kom raskt til overflaten blant hauker i samfunnsdebatten. Internt har de fått kritikk for at de ikke greide å takle ettårsmarkeringen.
Under et bokarrangement i Trondheim før jul spurte intervjuer og Ap-mann Jo Stein Moen forfatter Åsne Seierstad hva AUF gjorde feil i etterkant av tragedien. Seierstad tenkte seg om og pekte på at de undervurderte hvor lenge sorgprosessen varer i en familie som har mistet et barn. Moen nikket ettertenksomt.
Det er toppen av selvkritisk holdning, da – og symptomatisk for vår måte å forholde oss til tragedien. Hva gjorde vi feil, da vi ble slaktet ned?
Breivik er nå så betent at ingen kan trekke ham inn i den politiske diskusjonen – uten å bli stemplet som usmakelig. Når utenlandske medier trakk frem linken mellom Breivik og Frp i etterkant av valget i høst, syntes vi det var uhørt og grovt, selv om han beviselig har vært medlem og nevnte partiet flere ganger i rettssaken. Handlingene var så uhyrlige at beslektede holdninger måtte, for all del, holdes utenfor ansvarsdiskusjonen. Det mente de aller fleste av oss.
Definisjonsmakten lå hos duene. Dermed fikk haukene være i fred.
Gjennom Seierstads bok har jeg igjen blitt tatt tilbake til Utøya og redselsdøgnet 22. juli. Men også tilbake til Irak der en far risikerer alt for å få kona og datteren Bano ut av det krigsherjede landet. Til Europa. Til tryggheten.
Tragedien blir enda mer fattbar når vi er blitt kjent med tre av ofrene og deres familier. Skjønner hvilke drømmer og utsikter som ble knust da drapsmannen tok livet av ungdommene. Tok livet av Bano i den signalrøde jakken med den gule hetta. Dødsøyeblikkene der livet i øynene sloknet – om det var på Kjærlighetsstien eller liggende over en stein i fjæra med kulehull i ryggen – er beskrevet med både klinisk presisjon og menneskelig varme. Seierstad har rett og slett skrevet en vond og viktig bok.
Etter slike leseropplevelser blir man på nytt grepet av det rent ut sensasjonelle i landets håndtering av krisen.
Og da tenker jeg ikke bare på de fatale feilene som ulike deler av politiet sto for i kaoset etter bomben. Like sensasjonelt er den verdighet vi viste terroristen. Hvordan vi med klinisk distanse avgjorde forskjellen på psykotisk og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hvordan vi gjorde prosessen til en oppvisning i rettsstatens verdier.
Det er «familien Norge» som har hatt en voldsom tragedie i huset sitt. Vi biter tennene sammen og utstår smerten – fordi den er inne hos oss. Vi har ingen å rope til.
I en rørende scene mot slutten av boka «En av oss» går to sønderknuste foreldrepar langs Universitetsgata i Oslo etter at deres sønners død var blitt beskrevet i rettssal 250. Plutselig kommer den pansrede bilen med Breivik dundrende opp gata. En av fedrene roper:
–Brostein! Er det noe brostein her?
Ingen brusteiner er løse, og bilen fyker forbi. De skulle kastet så hardt! Maktesløse har de en samtale:
–Hvorfor satt vi bare der – i rettssalen? Hvorfor gjorde vi ingenting? Hvorfor ropte vi ikke noe? Hvorfor oppførte vi oss så jævla pent?
Selv hulkene hadde de forsøkt å dempe.
–Vi var jo lamma, svarte den andre pappaen. Vi er jo lamma.
Vi sto lamslåtte tilbake alle sammen i 2011.
Mens de pårørende lever videre med ubotelige tap, har vi lappet sammen samfunnet. Vi greide testen. Morderen ble dømt. Demokratiet er berget. «Han» vant ikke frem med sitt hatefulle budskap. Men har vi tatt et skikkelig oppgjør med tankene som førte Breivik ut i myrderiene?
Brustein er ikke løsningen, men vi må ikke la de vonde kreftene lamme oss. Håndteringen av krisen er på et vis over. Men kampen mot Breiviks ideer må fortsette.
Seierstads bok er en påminnelse om at 22. juli også var et politisk attentat.
Om vi liker det eller ikke.